...

Cirka 10 prosent av dykkerne døde, storparten av de andre ble skadet

Nordsjødykkerne er få i antall, men størsteparten ble skadet. Cirka 10 prosent av dem døde ved i gjennomsnitt 40 års alder. Staten ønsket ikke å gi dem erstatning. De ble innvilget en kompensasjons- og oppreisningsordning for et lavere beløp. Nemd for pionerdykkernes sluttrapport er gjengitt nedenfor. Den viser at cirka 10 prosent av dykkerne tilsluttet norsk folketrygd døde i ung alder.

 Av Terje Marøy

 Seway Pelican på EkofiskSeaway Pelican.jpg

Stolt Nielsens dykkerfartøy Seaway Pelican, (her avbildet på Ekofisk). Fotograf ukjent.

 

Oppbyggingen ...

... av denne presentasjonen er slik:

  • Innledende bemerkning av meg om dykkernes situasjon
  • Rapportens sammendrag, med mine kommentarer
  • Hele rapporten fra Nemnd for pionerdykkerne ukommentert

Bakgrunn

Da Stortinget avviste ansvar for dykkerskadene i Nordsjøen, ble det samtidig innvilget en kompensasjons- og oppreisningsordning for dykkerne. Ordningen ga skadde dykkere et pengebeløp som skulle gi dem et økonomisk fundament for å gå videre i livet, uavhengig av hvem som var ansvarlig for skadene.

 

Ansvar

Høyesterett frifant Staten for ansvar. Det er dykkerne uenig i. De har klaget saken inn for Den europeiske menneskerettihetsdomstol - EMD. EMD skalvurdere om Staten har brutt handlingsplikten, når den ikke grep inn mot skadene man så utvikle seg hos dykkerne. Allerede tidlig på 70-tallet var Staten vitne til at dykkere forsvant ut av yrket med store skader etter få år.

Høyesterett mente at oljeselskapene, der Statoil er dominerende på norsk sokkel, og dykkeselskapene hefter solidarisk for disse skadene. men der møter dykkerne en mur av jus, fundert på at sakene kan være foreldet.

Slik sett har Høyesterett akseptert at dykkingen skadet dykkerne, men dykkerne har intet sted å sende regninga.


Havari

Nå var jo mange satt i en situasjon der økonomien havarerte for 20-40 år siden, da de ble satt i land uten diagnose og sosialt sikkerhetsnett som andre arbeidstakere i Norge nøt godt av. Derfor har stat, kommune og andre kreditorer i mange tilfeller konfiskert dette oppgjøret. For andre har det hatt stor betydning. 

Når det likevel foregår rettstvister om et erstatningsoppgjør, så skyldes det to forhold:

1. Dykkerne vil ha full erstatning som andre arbeidstakere.

2. Dykkerne vil ha fastslått ansvaret for at de og deres kolleger fikk store skader i ung alder.

For mange havarerte ikke bare økonomien, men også familieliv, arbeidsmuligheter og  samfunnsdeltakelse på andre arenaer.

 

Interessante tall

Derimot tok Staten gjennom et stortingsvedtak et såkalt politisk ansvar, som materialiserte seg gjennom Nemnd for pionerdykkerne, deres mandat og arbeid. Arbeidet er nå avsluttet. Nemndas medlemmer har skrevet en sluttrapport. Den fastslår at flesteparten av dykkerne var så skadet at de fikk kompensasjon. Cirka 10 prosent av de kompensasjonsberettigede var døde, med en gjennomsnittsalder på 40 år på dødstidspunktet. Dette er tall som er hinsides det  man har erfart i andre risikoyrker. Slik sett har erfaringene underbygget Det norske veritas beregninger fra 1970 om ekstrem risiko for skader og død ved denne type dykking, uten at det utløste noen vilje til forbedringer i arbeidsmiljøet.

Søknadsberettigede var dykkere med tilknytning til folketrygden. Det er dette utvalget som ligger i nemndas tall.

 

Mørketall

Men denne statistikken er ikke fullstendig. Flere dykkere er døde etter at de fikk kompensasjon, både av skader og for egen hånd.

Arbeidstilsynet praktiserte dessuten en ordning på 70-tallet der dykkerselskapene fikk sluse skadde og døde dykkere diskret ut av området. Ulykkene ble ikke rapportert, med Arbeidstilsynets velsignelse. Statistikker ble pyntet. Pionerdykker og organisasjonsmann på den tiden, Jan Chr. Warloe har dokumentert dette til saken som nå reises for EMD.

Forøvrig har undersøkelsene og samkjøring av data fortsatt. Nemndas oppsiktsvekkende tall, som gjenspeiler nemndas arbeidsgrunnlag i den virketid, blir dermed forsterket. Forhåpentligvis publiseres nytt materiale fra Nasjonalt kompetansesenter for hyperbar- og dykkemedisin i løpet av relativt kort tid.

 

Obduksjon

Stigmavakta har tidligere foreslått at gjenlevende dykkere bør melde seg frivillig til obduksjon. Det kan gi mer kunnskap omhvordan arbeidsmiljøet påvirket kroppen, og slik gi verdifull viten for å stille krav til en bransje som fortsatt misbruker sine arbeidstakere.

Eksempel kan være børslokomotivet Subsea 7 som ikke engang lar sine skadde dykkere få se sine påståtte forsikringsrettigheter. Slik fratar de ansatte deres rettigheter, og selv sparer de trolig utgifter til forsikring ved å holde skadestatistikken lav.

 

Spleiselag

De fleste dykkerne er nå utkjørt, både på grunn av helsesvikt og rettstvister. Denne saken kunne løst seg med et spleiselag, mellom statlige og private virskomheter. Et sluttoppgjør utmålt etter norsk praksis, ville koste en milliard (pluss-minus). Dette beløpet ville ikke engang påvirke ett års utbytte i de berørte selskapene.

Dette er perspektivet i et erstaningsoppgjør. Kompensasjonsordningen var et håndslag, men ingen erstatning.

***

Sammendrag

(Av nemndas sluttrapport med mine kommentarer)

I 2004 bestemte Stortinget at dykkere som hadde jobbet med petroleumsrelaterte oppgaver offshore i Nordsjøen fra 1965 til 1990, som hadde vært medlemmer i norsk folketrygd og som hadde helseskader forårsaket av dykkingen skulle få økonomisk kompensasjon fra Staten. Alle som fikk økonomisk kompensasjon fikk samtidig en oppreisning fra Stortinget på          kr. 200 000. Etterlatte enker og mindreårige barn etter slike dykkere skulle få en tilsvarende kompensasjon og oppreisning. Mandatet finnes i Innst. S. nr. 137 (2003-2004), innstilling til Stortinget fra kommunalkomiteen på bakgrunn av St.meld. nr 47 (2002-2003). Regjeringen fikk av Stortinget mandat til å nedsette en nemnd på fem personer (se side 2) som skulle administrere ordningen. Kompensasjonen varierte fra 35 G (G = grunnbeløpet i folketrygden) ved medisinsk uførhet eller medisinsk innvaliditet mellom 15 % og 50 %, økende til 40 G ved 100% ervervsmessig uføregrad. Arbeidet ble utført fra juni 2004 til mars 2010. To hundre og sekstisju dykkere søkte, 220 fikk kompensasjon og 47 fikk avslag. Førtisju etterlatte familier, enker og/eller barn, søkte kompensasjon, 27 ble innvilget og 20 fikk avslag.

Gjennomsnittsalderen på søknadstidspunktet for de 220 dykkerne som fikk innvilget sine søknader var 54,5 (39-70) år. Tohundreogfjorten (97%) dykkere var da medlem av folketrygden. Hundreogtrettini (63%) dykkere mottok uføretrygd. Flesteparten hadde bak seg en lang dykkekarriere; 148 (67%) hadde drevet med luftdykking lenger enn i 10 år, 123 (56%) hadde drevet med metningsdykking lenger enn i 5 år og 73 (33%) hadde deltatt i dypdykking  (dykking dypere enn 180 m).

Min kommentar:

Tallmaterialet viser at lang dykkerkarriere er noe annet enn lang yrkeskarriere. Selv med bare 5-10 års erfaring ble mange skadd for livet. Noen holdt ut i få måneder, noen i flere år, ingen holdt til pensjonsalder. 

Sammendrag forts. 

Hundreognittiseks (89%) hadde opplevd en eller flere tilfeller av trykkfallsykdom, og 204 (93%) hadde opplevd potensielt helseskadelige eller dødelige hendelser i forbindelse med dykkingen. Spesialisterklæringene viste at 84 (38%) dykkere hadde encefalopati, 78 (35%) hadde posttraumatisk stressyndrom, 27 (12%) hadde restsymptomer etter nevrologisk trykkfallsyke og 26 (12%) hadde lungesykdom som skyldtes dykkingen. I tillegg hadde et mindre antall dykkere en rekke andre dykkerelaterte sykdommer. Hundreogsekstito (74%) dykkere hadde 2-3 forskjellige dykkerelaterte lidelser.

Min kommentar:

Dykkerne har et mangfold av skader. Noe er knyttet til det høye trykket på arbeidsplassen, andre er knyttet til ulike former for arbeidsmiljøskader; som støy, inneklima i kammersystemet, lange arbeidsperioder opp til 32 døgn under trykk, og mye mer. Samtidig har myndighetene avvist å gi dykkerne helserelevant informasjon. Blant annet arbeidet de i et svært forurenset miljø, men har ikke fått vite hvilke giftstoffer de ble eksponert for. Giftdunsters skadevirkning øker flere hundre ganger når disse blir en del av trykkammermiljøets (partialtrykkberegninger). Radioaktive isotoper er brukt og dumpet uten at noen har oversikt. Mange andre synder ser ut til å bli liggende i mørke. Dette kan forklare at dykkerne er mer skadet enn nevrofysiologiske funn alene tyder på. At dødsfare og akutte sykdommer, som de fleste dykkere opplevde, har gitt posttraumatisk stress forbauser ingen. Disse plagene er mer utbredt enn hos soldater i krig, selv om robustheten i utgangspunktet er nokså lik. Det forteller om et ekstremt stressnivå i dypet. Arbeidsdepartementet og bransjeleger har systematisk neglisjert denne effekten, noe som har smittet til forsikringsselskapenes rådgivende leger når de vurderer yrkesskade hos pionerdykkere. Eller som ett av våre største selskaper sier det: Yrkesskade avgjøres ikke av leger, man domstoler.

Sammendrag forts.

Hundreogfem (48%) dykkere fikk primært utbetalt 40 G, og 94 (43%) fikk utbetalt 35 G, de resterende fikk et G-beløp mellom 35 og 40. Senere fikk 38 (17%) dykkere utbetalt ekstra kompensasjon fordi den medisinske invaliditeten eller den erversmessige uføregraden hadde øket i tidsrommet Nemnda var i funksjon.

De 27 døde dykkerne, hvis familier fikk innvilget kompensasjon, hadde en gjennomsnittlig alder ved død på 40 (27-58) år. På dødstidspunktet hadde 19 dykkere ordinært medlemskap i Folketrygden og 8 hadde dekning ved yrkesskade i Folketrygden. Dødsårsakene var død i forbindelse med dykkeulykke hos 13 (48%), selvmord i 6 (22%) tilfeller, annen dykkerelatert årsak i 3 (11%) tilfeller, hjerneblødning i 1 tilfelle, kreft i 2 tilfeller og ukjent årsak i 2 tilfeller. Det var 22 etterlatte enker, 6 dykkere hadde ingen etterlatte mindreårige barn, de andre hadde til sammen 38 mindreårige barn da de døde.

Min kommentar:

Gjennomsnittlig levealder i Norge er rundt 80 år for menn. Dykkere ble rekruttert blant folk som var fysisk og psykisk robuste. 10 prosent av dykkerpopulasjon døde ved en gjennomsnittsalder av 40 år. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten av slike tall. Dette viser en arbeidsbelastning som burde utløse et ønske om spleiselag for å få saken ut av verden.

Sammendrag forts. 

Alle etterlatte familier fikk utbetalt 40 G. Halvparten av beløpet ble gitt til gjenlevende enke og resten ble delt mellom etterlatte barn som ved farens dødstidspunkt hadde pensjonsrettigheter i folketrygden. Dersom det i enkelte tilfeller ikke fantes gjenlevende enke eller barn ble hele beløpet utbetalt til enken eller barna.

 

***

 

Rapporten i sin helhet følger nedenfor. Publiseringsverktøyet har dessverre ikke fanget opp illustrasjonene.

 

 

Stortingets kompensasjons- og oppreisningsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen

 

Forfattere av rapporten og medlemmer i Nemnd for pionerdykkerne:

 

Kari Todnem, overlege, dr. med.

Avdeling for Nevrologi og klinisk nevrofysiologi, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim

Epost: Kari.Todnem@stolav.no

 

Odd H. Hellesøy, spesialist i psykiatri

Senter for Krisepsykologi, Fortunen 7, 5013 Bergen

Epost: oddhhelle@online.no

 

Stein Husby, sorenskriver i Kongsberg

Kongsberg Tingrett, Storgt. 30, 3611 Kongsberg

Epost: stein.husby@domstol.no

 

Ann Høgmann, innkjøper Aker Porsgrunn AS

Aker Porsgrunn, Dokkveien 10, 3920 Porsgrunn

Epost: ann.hoegman@akersolutions.com

 

Petter Skants, sjømannsprest, daglig leder av  Dykkerkontakten

Dykkerkontakten, Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo

Epost: Petter.Skants@dykkerkontakten.no

 

Sekretær i Nemnd for pionerdykkerne:

Dag Henden Torsteinsen, advokat

Stranden 1, Oslo

Epost: dagto@bahr.no

 

Informasjon om medlemmene i Nemnd for pionerdykkerne:

Stein Husby arbeider som sorenskriver i Kongsberg. Han var leder av Nemnd for pionerdykkerne, og tidligere leder av Statoils nemnd for kompensasjon til pionerdykkerne

Petter Skants er leder av Dykkerkontakten, og har vært hovedkontakt for dykkere og etterlatte som har sendt søknader til Nemnda.

Dykkerkontakten (Kontakttelefonen for pionerdykkere) er en stiftelse som ble opprettet i 2003 for å bistå pionerdykkere, som et lavterskeltilbud, for å få en best mulig livskvalitet. I tillegg til døgnkontinuerlig vakttelefon driver Dykkerkontakten særlig rådgivning innen helse, sosiale- og juridiske spørsmål, samt gjeldsrådgivning. Dykkerkontakten arrangerer jevnlig seminarer for pionerdykkere og deres pårørende, og har også samtalegrupper for samlivspartnere. Dykkerkontakten engasjerer seg ikke i de politiske eller juridiske sider av pionerdykkersaken, men har fokus på den enkelte pionerdykker og hans livssituasjon.

Petter Skants er sjømannsprest og har erfaring som beredskapsleder og utenlandssjef i Sjømannskirken, nordsjøprest på Ekofisk, sjømannsprest i Rotterdam, anleggsprest ved oppbyggingen av Kårstøanlegget og småkirkeprest i Tøyen i Oslo.

Ann Høgmann er representant for LO i Nemnd for pionerdykkerne.

Hun var tidligere medlem av Statoils nemnd for kompensasjon til pionerdykkerne og forbundsstyremedlem i NOPEF

Odd H. Hellesøy er spesialist i psykiatri, og har spesiell kompetanse på jobbstress og posttraumatisk stressyndrom. Han har arbeidet ved Universitetet i Bergen med problemstillinger knyttet til arbeidsmiljø, helse og sikkerhet. Han har vært leder for en rekke prosjekter som har kartlagt belastning, stress og mestring innen offshore og landbasert industri, og vært engasjert i krisehåndtering og spørsmål knyttet til flyktninger og asylsøkere.

Kari Todnem arbeider som overlege, og er spesialist i klinisk nevrofysiologi og nevrologi. Hun har kjennskap til dykkemedisin, og har deltatt i forskning vedrørende helseeffekter på nervesystemet av dykking

 

Om Rapporten

Det er ingen som har bedt oss om å lage denne rapporten.

Vi mente imidlertid at vi burde dokumentere arbeidet som er gjort i Nemnd for pionerdykkerne, og som vedrører Stortingets kompensasjons- og oppreisningsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen. Rapporten går derfor først og fremst til pionerdykkerne og Stortinget som er partene i denne ordningen. Mulige helseskader hos pionerdykkere har vært diskutert i Norge siden midten av 1980-tallet; rapporten går derfor også til det norske folket som måtte være interesserte i denne saken.

Rapporten er skrevet av Kari Todnem med bidrag og kommentarer fra de andre nemndsmedlemmene slik at den framstår som hele nemndas rapport.

Trondheim 7 juni,  2010


 


                  En metningsdykker som prøver ut et nytt nødpusteutstyr

            Og et kart over de viktigste oljefeltene i norsk sektor i Nordsjøen

 

Sammendrag

I 2004 bestemte Stortinget at dykkere som hadde jobbet med petroleumsrelaterte oppgaver offshore i Nordsjøen fra 1965 til 1990, som hadde vært medlemmer i norsk folketrygd og som hadde helseskader forårsaket av dykkingen skulle få økonomisk kompensasjon fra Staten. Alle som fikk økonomisk kompensasjon fikk samtidig en oppreisning fra Stortinget på          kr. 200 000. Etterlatte enker og mindreårige barn etter slike dykkere skulle få en tilsvarende kompensasjon og oppreisning. Mandatet finnes i Innst. S. nr. 137 (2003-2004), innstilling til Stortinget fra kommunalkomiteen på bakgrunn av St.meld. nr 47 (2002-2003). Regjeringen fikk av Stortinget mandat til å nedsette en nemnd på fem personer (se side 2) som skulle administrere ordningen. Kompensasjonen varierte fra 35 G (G = grunnbeløpet i folketrygden) ved medisinsk uførhet eller medisinsk innvaliditet mellom 15 % og 50 %, økende til 40 G ved 100% ervervsmessig uføregrad. Arbeidet ble utført fra juni 2004 til mars 2010. To hundre og sekstisju dykkere søkte, 220 fikk kompensasjon og 47 fikk avslag. Førtisju etterlatte familier, enker og/eller barn, søkte kompensasjon, 27 ble innvilget og 20 fikk avslag.

Gjennomsnittsalderen på søknadstidspunktet for de 220 dykkerne som fikk innvilget sine søknader var 54,5 (39-70) år. Tohundreogfjorten (97%) dykkere var da medlem av folketrygden. Hundreogtrettini (63%) dykkere mottok uføretrygd. Flesteparten hadde bak seg en lang dykkekarriere; 148 (67%) hadde drevet med luftdykking lenger enn i 10 år, 123 (56%) hadde drevet med metningsdykking lenger enn i 5 år og 73 (33%) hadde deltatt i dypdykking  (dykking dypere enn 180 m). Hundreognittiseks (89%) hadde opplevd en eller flere tilfeller av trykkfallsykdom, og 204 (93%) hadde opplevd potensielt helseskadelige eller dødelige hendelser i forbindelse med dykkingen. Spesialisterklæringene viste at 84 (38%) dykkere hadde encefalopati, 78 (35%) hadde posttraumatisk stressyndrom, 27 (12%) hadde restsymptomer etter nevrologisk trykkfallsyke og 26 (12%) hadde lungesykdom som skyldtes dykkingen. I tillegg hadde et mindre antall dykkere en rekke andre dykkerelaterte sykdommer. Hundreogsekstito (74%) dykkere hadde 2-3 forskjellige dykkerelaterte lidelser. Hundreogfem (48%) dykkere fikk primært utbetalt 40 G, og 94 (43%) fikk utbetalt 35 G, de resterende fikk et G-beløp mellom 35 og 40. Senere fikk 38 (17%) dykkere utbetalt ekstra kompensasjon fordi den medisinske invaliditeten eller den erversmessige uføregraden hadde øket i tidsrommet Nemnda var i funksjon.

De 27 døde dykkerne, hvis familier fikk innvilget kompensasjon, hadde en gjennomsnittlig alder ved død på 40 (27-58) år. På dødstidspunktet hadde 19 dykkere ordinært medlemskap i Folketrygden og 8 hadde dekning ved yrkesskade i Folketrygden. Dødsårsakene var død i forbindelse med dykkeulykke hos 13 (48%), selvmord i 6 (22%) tilfeller, annen dykkerelatert årsak i 3 (11%) tilfeller, hjerneblødning i 1 tilfelle, kreft i 2 tilfeller og ukjent årsak i 2 tilfeller. Det var 22 etterlatte enker, 6 dykkere hadde ingen etterlatte mindreårige barn, de andre hadde til sammen 38 mindreårige barn da de døde. Alle etterlatte familier fikk utbetalt 40 G. Halvparten av beløpet ble gitt til gjenlevende enke og resten ble delt mellom etterlatte barn som ved farens dødstidspunkt hadde pensjonsrettigheter i folketrygden. Dersom det i enkelte tilfeller ikke fantes gjenlevende enke eller barn ble hele beløpet utbetalt til enken eller barna.


I. Mandatet

Mandatet for Nemndas arbeid finnes i Inst. S. nr. 137 (2003-2004. Innstilling til Stortinget fra Kommunalkomiteen. St.med. nr. 47 (2002-2003)

I denne innstillingen (2.3 Kompensasjonens utforming) er det beskrevet hvilke betingelser som må være oppfylt for å bli tildelt kompensasjon etter denne ordningen.

Det står i mandatet at ”Nemndas avgjørelse kan ikke påklages”. Nemnda fikk dermed fullt ansvar for å tolke mandatet, administrere ordningen og ta de endelige avgjørelsene.

Det fremgikk tidlig under arbeidet at mandatet er uklart på sentrale punkter, og at dette skapte utfordringer i forhold til å avgjøre hvilke søknader som skulle godkjennes og hvilke som måtte avslås. Nemnda har ved flere anledninger forelagt uavklarte tolkningsspørsmål for departementet, men departementet har avstått fra å ta stilling til de problemstillingene nemnda har reist. Nemnda har derfor selv måttet presisere og utfylle mandatet etter beste skjønn, og har tatt hensynet til alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling. Ved søk i ovenfor nevnte dokumenter har nemnda utledet hensyn som ligger bak kompensasjonsordningen, og lagt vekt på dette ved avklaring av tvilsomme spørsmål. Ved tvil om mandatets grenser har det videre vært lagt vekt på at forskjellsbehandling skal unngås.

I avsnittene nedenfor skal vi knytte noen merknader til enkelte punkter som ga tvil om tolkningen:

Punkt 1.”Kompensasjon gis til dykkere som har utført dykkeoppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden fra og med 1965 til og med 1990.

-Dykkeren må på søknadstidspunktet være medlem av norsk folketrygd, eller ha vært medlem av norsk folketrygd i perioden 1965-1990.

- Kompensasjon gis til etterlatte når det kan godtgjøres at avdøde fylte vilkårene for å få kompensasjon. Som etterlatte ansees personer som fyller vilkårene for å få etterlattepensjon eller barnepensjon fra folketrygden.”

Kommentar til Punkt 1.

Det finnes ikke noen sikker geografisk definisjon av begrepet ”Nordsjøen”, som er underlagt petroleumslovgivningen, i motsetning til ”innshore” der Arbeidstilsynet har tilsynsmyndighet. Det er heller ikke noe klart skille mellom Nordsjøen og norske fjorder, eller om begrepet Nordsjøen strekker seg helt til fjæresteinene på fastlands-Norge. Det var også en forutsetning at dykkingen sto under tilsyn av Petroleumstilsynet. Nemnda valgte den såkalte ”Grunnlinjen” som grense for ”Nordsjøen” og mente det var den grensen som samsvarte best med Stortingets intensjon. Konsekvensen av dette ble at dykkere som dykket på Statpipes ilandføringsprosjekt til Kalstø (og ikke hadde jobbet lenger ute i Nordsjøen) fikk kompensasjon dersom de andre vilkårene var oppfylt, mens dykking i forbindelse med ilandføringen til Mongstad ikke fylte vilkårene. Dykkere som bare hadde jobbet petroleumsrelatert på oljeplattformer innshore   (f. eks. Condeep-plattformene i Gandsfjorden) fikk ikke kompensasjon. Etterlatte etter en utenlandsk dykker som døde på et dypdykk (petroleumsrelatert) i en norsk fjord, og som ikke tidligere hadde jobbet offshore på norsk sokkel, fikk heller ikke kompensasjon.

            Det ble krevd skriftlig dokumentasjon fra Rikstrygdeverket, NAV eller trygdekontor for medlemskap i folketrygden. I mandatet er det bare snakk om medlemskap i folketrygden. Det er ikke skilt mellom dykkere med fullt medlemskap og utlendinger som bare hadde hatt begrenset medlemskap. Blant noen etterlatte etter utenlandske dykkere viste det seg at dykkeren bare hadde hatt dekning etter yrkesskadekapittelet i folketrygdloven. Enkelte av disse etterlatte hadde fått enkepensjon og barnepensjon fra folketrygden, mens andre ikke hadde fått disse ytelsene, fordi de på grunn av uvitenhet om sine rettigheter ikke hadde søkt til Rikstrygdeverket. Nemnda var i tvil om hvorvidt dykkere med bare dekning ved yrkesskade kunne regnes som medlemmer i folketrygden, og endte opp med å enes om at disse dykkerne også skulle godkjennes som medlemmer i folketrygden, og dermed være berettiget til kompensasjon. Dette gjaldt i alle tilfeller utenlandske dykkere som omkom under dykking på norsk sektor i Nordsjøen.

            Det var bare barn som ved farens dødstidspunkt hadde rett til barnepensjon i folketrygden som fikk kompensasjon. Eldre barn fikk ikke kompensasjon, selv om det var liten forskjell i alder mellom barna på tidspunktet kompensasjonen ble tildelt. Søsken og foreldre av døde dykkere fikk ikke kompensasjon, og pårørende til dykkere uten gjenlevende ektefelle eller barn fikk heller ikke kompensasjon. Antall omkomne dykkere i Nordsjøen utgjør derfor et større tall enn de som kom inn under denne ordningen.

            Det ble krevd skriftlig bekreftelse fra arbeidsgivere, attester, dykkelogger etc som bevis for at dykkeren hadde jobbet offshore. I de tilfeller slike dokumenter ikke fantes ble det krevd skriftlig dokumentasjon fra arbeidskamerater og organisasjoner Nemnda hadde tillit til.

Det var ikke satt krav til mengden av offshore dykking, slik at dersom dykkeren bare kunne dokumentere at han hadde dykket offshore ble det godtatt.

           

Punkt 2.”Kompensasjon gis til personer som er påført skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 (yrkesskade), skade og sykdom i medhold av folketrygden § 13-4 som er likestilt med yrkesskade, annen skade og sykdom, dersom denne skyldes arbeidsrelaterte forhold knyttet til dykking i Nordsjøen i perioden 1965-1990. Som annen skade/sykdom anses også psykiske lidelser, herunder posttraumatisk stressyndrom.

Skade/sykdom som nevnt over skal anses forårsaket i arbeidstiden, med mindre nemnda kan påvise at dette åpenbart ikke er tilfelle.”

Kommentar til Punkt 2.

Dette punktet skiller seg vesentlig fra det som gjelder for vanlige søknader til NAV vedrørende kompensasjon/trygder for yrkesskade og yrkessykdom, og der det i vanlige tilfeller skal være en overveiende sannsynlig sammenheng mellom sykdom/skade og påvirkningen fra yrket. I mandatet gjelder prinsippet om omvendt bevisbyrde; altså ”med mindre nemnda kan påvise at dette åpenbart ikke er tilfelle.” Videre er terskelen lagt svært lavt ved at nemnda bare kunne avslå søknaden på dette grunnlaget dersom det ”åpenbart” ikke var årsakssammenheng mellom relevant dykkeaktivitet og skaden. Nemnda har holdt seg til sykdommer og skader forårsaket av dykking slik det fremstilles i nasjonal og internasjonal medisinsk litteraturen. I noen tilfeller hadde dykkerne pådradd seg skader i nervesystemet som ikke sikkert var forårsaket av dykkingen, for eksempel blødninger som tidsmessig ikke kan ha en slik sammenheng, eller svulster. I slike tilfeller, der de andre kravene var oppfylt, og det ikke lenger kunne skilles mellom direkte dykkerelatert skade/sykdom og annen sykdom har tvilen alltid kommet dykkeren til gode, og det har blitt innvilget kompensasjon. For dykkere som er døde, også av annen årsak enn dykkeskade/sykdom og det hadde vært påvist dykkerelatert sykdom før døden, har det blitt innvilget kompensasjon. For alle dykkere som tok sitt eget liv, ble det innvilget kompensasjon til etterlatte dersom de andre kravene var oppfylt. Yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus har vist at det har vært en stor overdødelighet av dykkere med selvmord sammenlignet med normalbefolkningen.

            Det ble krevd skriftlige medisinske data for hver enkelt dykker fra relevante spesialister. De fleste spesialisterklæringene kom fra Yrkesmedisink avdeling på Haukeland Universitetssykehus, men det kom også erklæringer fra andre spesialister rundt omkring i landet. Det at arbeidet i Nemnda tok så lang tid skyldtes for en stor del at Nemnda måtte vente på undersøkelser av dykkere, og at for eksempel Haukeland Universitetssykehus hadde et opplegg for undersøkelse av dykkerne som tok tre hele dager. Det skjedde i en god del tilfeller at Haukeland ikke hadde kapasitet til å gjøre fullverdige undersøkelser med henblikk på posttraumatisk stressyndrom, og de anbefalte derfor at det måtte gjøres av andre spesialister. Psykiater Odd H. Hellesøy undersøkte mange av dykkerne med henblikk på denne diagnosen. Nemndas medlem Petter Skants, medarbeiderne i Dykkerkontakten og andre hjalp mange dykkere med å få nødvendige undersøkelser. Dette var en helt nødvendig hjelp fordi mange dykkere med hjerneskader og psykiske problemer ikke selv hadde kapasitet til å ordne slike ting.

Punkt 3. ”Utbetalingene av kompensasjon graderes etter uføregrad ved uførepensjon fra folketrygden, og knyttes opp til grunnbeløpet i folketrygden (G). Maksimal utbetaling settes til 40G.

            Det utbetales kompensasjon etter følgende prinsipper:

-         35 G ved uføregrad på opp til 50 %.

-         36 G ved uføregrad på 60 %

-         37 G ved uføregrad på 70 %

-         38 G ved uføregrad på 80 %

-         39 G ved uføregrad på 90 %

-         40G ved uføregrad på 100 %

Dersom det ikke foreligger uføregrad ved uførepensjon fra folketrygden, fastsettes utbetalingene basert på medisinsk invaliditet etter samme prinsipper for utbetaling som over. Ved medisinsk invaliditet settes utbetalingen til kr. 0 dersom det er tale om invaliditet på under 15 %.

            Utbetalingen kan enten betales ut som en engangssum eller over et visst antall år. Ved særlige sosialmedisinske hensyn kan det settes vilkår om årlig utbetaling.”

Kommentar til punkt 3.

Dette punktet innebar for eksempel at en dykker som hadde en medisinsk invaliditet på 20 % og var frisk nok til å være i jobb fikk utbetalt 35 G, mens en dykker med 100 % ervervmessig uføregrad fikk utbetalt 40 G.

Nemndas virksomhetstid varte lenge; fra juni 2004 til august 2009, og dersom noen av dykkerne i løpet av dette tidsrommet fikk øket sin uføregrad, kunne de søke Nemnda om økt utbetaling etter dokumentasjon fra NAV. Alle fikk kontante utbetalinger, og ikke årlige utbetalinger.

Punkt 4. Det skal gjøres fradrag for følgende utbetalinger:

-         utbetalinger foretatt til dykkere etter ordningen med strakshjelp, etablert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 27 juni 2003, jf. St.prp. nr. 85 (2002-2003),

-         utbetalinger i henhold til yrkesskadeforsikringsloven for samme skade/sykdom i samme periode.”

Kommentar til punkt 4.

Tidligere utbetalinger i forhold til ordningen med strakshjelp ble trukket fra kompensasjonsbeløpet som ble utbetalt. Strakshjelpordningen ble etablert sommeren 2003 (Inst.S.Nr 173 (2003-2004). Etter økonomisk behovsprøving kunne det etter denne ordningen utbetales inntil kr. 200 000, som er forskudd på framtidig kompensasjons- og oppreisningsordning, som altså kom i 2004. Dette individuelle beløpet ble i sin helhet trukket fra kompensasjonen som ble tildelt av Nemnda. Stortinget hevet beløpet til kr. 300 000 for dykkere som ikke kom inn under ”Forskuddsordningen”, se under.

Mandatet angir at utbetalinger etter yrkesskadeforsikringsloven skal trekkes fra. Nemnda fant at å trekke fra den delen som var ment å kompensere for tap i framtiding inntekt dersom den tidligere kompensasjonen gjaldt samme sykdom/skade, var mest i tråd med Stortingets intensjon med ordningen. Nemnda valgte å gjøre fradraget krone for krone, og ikke vurdere om noe av utbetalingen for framtidstap var å anse som ”oppbrukt” dersom yrkesskadeforsikringsutbetalingen var skjedd på et tidligere tidspunkt. En dykker var uenig i dette og valgte å gå til sak for å få rettslig prøvet om Nemndas vurdering var riktig. Tingretten ga full tilslutning til Nemndas avgjørelse, og saken ble ikke forfulgt i høyere rettsinstanser av dykkeren.

I april 2004 vedtok Stortinget en ”Forskuddsordning” hvor dykkere som hadde fått utbetaling etter en ordning opprettet av Sosial- og helsedirektoratet i år 2000 kunne få utbetalt oppreiningsbeløpet på kr. 200 000 før søknaden var behandlet i Nemnda. Oppreisningsbeløpet ble dermed trukket fra i forbindelse med behandlingen i Nemnda.

Punkt 5. Ordningen administreres av en regjeringsoppnevnt nemnd på fem personer. Nemndas leder må være jurist, og ha bakgrunn som dommer eller ha tilsvarende kompetanse. Ett medlem må ha medisinsk kompetanse, med særlig kjennskap til dykkemedisin. Ett medlem skal representere LO.

            Nemndas saksbehandling er skriftlig og søknadsbasert. Den enkelte dykker har anledning til å fremlegge sin sak i møte med nemnda, og reisekostnader i den forbindelse dekkes av nemnda. Nemndas avgjørelser kan ikke påklages.”

Kommentar til punkt 5.

Det ble utarbeidet et søknadsskjema på norsk og etter hvert  på engelsk som var ment å gi informasjon om forhold som var avgjørende for å få innvilget søknaden; personalia med navn, personnummer, adresse, medlemskap i folketrygden, nåværende helsestatus etc, tidsperioder for dykking; luftdykking, metningsdykking, dypdykking, hendelser i forbindelse med dykking, tilfeller av trykkfallsyke, deltagelse i ordningen med strakshjelp og utbetaling av oppreisning fra Staten, og tidligere utbetaling fra forsikringsordninger for yrkesskader.

            Noen dykkere og etterlatte ønsket å møte Nemnda i møter, og dette skjedde så langt det var hensiktsmessig. I noen tilfeller ga innsendt søknad med dokumentasjon Nemnda anledning til å positivt innvilge en søknad uten å måtte forsinke søknadsprosessen ved å utsette innvilgelse til det var mulig å arrangere et møte. Nemnda så det da slik at dette var gunstig for søkeren, og i de fleste tilfeller ble søkeren også spurt om en slik forenklet prosedyre var akseptabel. I noen tilfeller ble det ikke sendt inn tilstrekkelig dokumentasjon til at et møte ble vurdert som hensiktsmessig.

 Nemnda mottok en del klager på avslag. Alle klager ble behandlet på nytt i Nemnda, opptil flere ganger dersom søkeren kom med ny informasjon/dokumentasjon. Hvis ikke så ble klagen avvist. I noen saker omgjorde Nemnda sin tidligere beslutning.

Punkt 6. ”Ordningen trer i kraft 1. juli 2004. Søknader må være innkommet innen 1. juli 2006, likevel slik at en søknad om mulig også kan behandles senere, dersom det foreligger særlige omstendigheter og fristoversettelsen ikke er forsettlig.

            Ordningen kunngjøres ved ikrafttredelse i egnede medier, slik at aktuelle dykkere gis anledning til å søke.”

Kommentar til punkt 6.

Nemnda behandlet mange søknader som ikke var ferdigstilt innen 1. juli 2006. Dette skyldes hovedsakelig at det tok lang tid å få dykkerne undersøkt ved Yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus. Det var omfattende undersøkelser som tok 3 hele dager for hver dykker og avdelingen der hadde bare en begrenset kapasitet til disse undersøkelsene. Spesialisterklæringene inneholdt data fra de viktigste organområdene som er aktuelle å undersøke for mulige helseskader av dykking, og var et meget nyttig verktøy for Nemnda.

            En annen grunn til forsinkete søknader var at dykkere hadde oppholdt seg i utlandet mens annonseringene foregikk i Norge. Engelske etterlatte familier, som ikke hadde opprettholdt kontakt med dykkemiljøene, var i flere tilfeller uvitende om ordningen. Ordningen var lite annonsert i utlandet, og Nemnda godtok alle søknader fra etterlatte engelske familier. Vi oppdaget i flere tilfeller at disse etterlatte familiene ikke hadde søkt den norske folketrygden om enke- og barnepensjoner, noe som de ville fått innvilget dersom de hadde søkt, etter at forsørgeren deres omkom ved dykking på norsk sokkel i Nordsjøen.

 

II. Arbeidet i Nemnda

Søknadene ble postsendt til medlemmene i Nemnda før felles møter der avgjørelsene ble tatt.

Søknadene skulle inneholde;

  • utfylt søknadsskjema
  • dokumentasjon av dykking offshore i tiden 1965-1990,
  • dokumentasjon for medlemskap i folketrygden på søknadstidspunktet eller mellom 1965 og 1990
  • legeattester som viste at det var gjort undersøkelser som kunne avdekke helseskadelige effekter av dykking.

            Det ble holdt fire felles møter i 2004, det første ble holdt i Bergen i juni. Det ble holdt fem felles møter i 2005, tre møter i 2006, tre møter i 2007, to møter i 2008 og ett møte i 2009. Det siste møte ble holdt i Oslo i august 2009. De fleste møtene ble holdt i Oslo, men det var også møter i Bergen, Trondheim og Kongsberg/Bolkesjø. Møtene foregikk i medlemmenes fritid i helgene fra fredag til søndag. I alt møttes Nemnda til felles møter 18 ganger. I tillegg benyttet vi flittig epost. De hittil siste tildelingene av kompensasjon ble gitt i mars 2010 til to engelske familier som mistet sine forsørgere da de døde i forbindelse med dykking på norsk sektor i pionertiden.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (nå kalt Arbeidsdepartementet) har etter Nemndas anvisning forestått utbetalingene.


III. Data fra de 220 pionerdykkerne som fikk innvilget sine søknader om kompensasjon for helseskader som skyldtes dykking offshore i Norge i tidsrommet 1965 til 1990

Statistikkprogrammet SPSS er brukt for å håndtere data.

Alder på søknadstidspunktet:

Gjennomsnitt 54,5 år, median 55 år, spredning 39 til 70 år

Alle hadde dokumentert dykking offshore

Dokumentert medlemskap i folketrygden på søknadstidspunktet:

214 dykkere (97,3%) var medlemmer

6     dykkere (2,7%)   var ikke medlemmer

Dokumentert medlemskap i folketrygden i tiden 1965 til 1990:

218 dykkere (99,1%) hadde vært medlemmer

2 dykkere (0,1%)  hadde ikke dokumentert slikt medlemskap, men var medlem på søknadstidspunktet.

Undersøkelse på Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus

165 dykkere (75%) hadde spesialisterklæring fra Haukeland

55 dykkere (25%) hadde ikke vært undersøkt på Haukeland

Mottakere av uførepensjon fra folketrygden blant 220 dykkere

139 dykkere (63,2%) mottok uførepensjon fra folketrygden

81   dykkere (36,8%) mottok ikke uførepensjon fra folketrygden

Tabell 1. Medisinsk invaliditetsgrad hos 220 dykkere uavhengig av uførepensjon

Gruppe

Antall dykkere

Prosent

Ikke oppgitt medisinsk invaliditet

67

30,5

15 – 50 %

131

59,5

51 – 60 %

12

5,5

61 – 70 %

6

2,7

81 – 90 %

2

0,9

91 – 100 %

2

0,9

For de 67 dykkerne uten oppgitt medisinsk invaliditetsgrad ble kompenasjon gitt etter oppgitt ervervmessig uføregrad.

Tabell 2. Antall år med luftdykking hos 220 pionerdykkere

Tidsperioder

Antall dykkere

prosent

Inntil 5 år

23

10,5

5 – 10 år

46

20,9

10 – 20 år

89

40,5

Mer enn 20 år

59

26,8

ukjent

2

0,9

Ikke oppgitt

1

0,5

Alle pionerdykkerne i Nordsjøen foretok luftdykking. De var kledd i dykkedrakter og hjelm og fikk luften tilført enten fra en flaske som de bar med seg på ryggen eller via en slange fra dykkeskipet. Dekompresjonen kunne foregå enten i vannet eller dykkeren ble fraktet til overflaten og dekomprimert i trykkamre på dekk. Før metningsdykkingen kom skikkelig i gang ble det også brukt bounce dykking som er en mer risikofylt dykking, og som oftere forårsaket trykkfallsyke og operasjonelle problemer.

Tabell 3. Antall år med metningsdykking hos 220 pionerdykkere

Tidsperioder

Antall dykkere

prosent

Inntil 5 år

57

25,9

5-10 år

68

30,9

10 – 20 år

50

22,7

mer enn 20 år

5

2,3

Ingen metningsdykking

37

16,8

Ikke oppgitt

3

1,4

Tabell 3 viser at hele 83% av dykkerne deltok i metningsdykking i pionertiden i Nordsjøen som startet tidlig på 1970-tallet. I motsetning til luftdykking er metningsdykking en nyere dykkemetode som ble utprøvd etter 1945. Det første operasjonelle metningdykket ble foretatt i Middelhavet i 1962. Dykkemetoden brukes til dykking dypere enn 50m. Fordelen med denne metoden er at dykkerne ikke behøver dekomprimeres etter hvert dykk, men kan oppholde seg i trykksatte metningskamre ombord på dykkeskipene. Etter en hvileperiode kan de så foreta nye dykk ved å bli firt ned i en dykkeklokke til arbeidsstedet. På grunn av at luften inneholder mye nitrogen må dykkerne som jobber dypere enn 50m bruke andre gassblandinger for å unngå nitrogennarkose. Vanligvis brukte de en blanding av helium og oksygen. Det var vanlig at dykkerne jobbet i 1 til 2 uker før de ble dekomprimert. Dekompresjonsperioden var avhengig av arbeidsdybden, og en vanlig dekompresjon fra          f. eks. 150 meter tok ca syv dager. Metningsdykking passet godt i Nordsjøen fordi havbunnen på sokkelen rundt sør-Norge ligger mellom 100m (Ekofisk-feltet) og 200m (Sleipnerfeltet, Friggfeltet) under havoverflaten.

Tabell 4. De 220 pionerdykkerenes deltagelse i dykking dypere enn 180 m (dypdykking)

Har eller har ikke dypdykket

Antall dykkere

prosent

Har dypdykket

73

33,2

Har ikke dypdykket

142

64,5

ukjent

5

2,3

Tabell 4 viser at hele 33% av disse dykkerne hadde deltatt i dypdykking. Ett av problemene med dykking på norsk sokkel er at havbunnen blir dypere etter hvert som en kommer nordover, og norskerenna som går til 360m under havoverflaten skiller oljefeltene fra fastlands-Norge (se kartet). I pionertiden ble det foretatt mange dypdykk, både simulerte ved Norsk Undervannsteknologisk Senter i Bergen, og operasjonelle dypdykk i norske fjorder. Staten hadde med i sine konsesjonskrav at operatørselskapene på norsk sokkel skulle dokumentere at de behersket dypdykking. Belastningen på dykkeren blir større og større jo dypere dykket er. Risikoen for helseskader og trykkfallsyke øker, og de publiserte vitenskapelige artiklene fra dypdykkingen i Norge viser også dette.

Tabell 5. Antall tilfeller av trykkfallsyke (TFS) og behandling av trykkfallsyke (n=220)

Antall tilfeller

Antall dykker, symptomer TFS

Prosent, symptomer TFS

Antall dykkere, behandlet TFS

Prosent, behandlet TFS

ingen

24

10,9

55

25

1 - 3 tilfeller

90

40,9

100

45

mer enn 3 ”

97

44,1

59

26,8

ukjent

9

4,1

6

2,7

Tabell 5 viser at 89 % av dykkerne hadde hatt trykkfallsyke, og at 44 % hadde hatt mer enn 3 tilfeller. Dette er høye tall og indikerer at i en slik gruppe av dykkere er risikoen stor for langtidsskader. Det er vist i vitenskapelige studier at det er en meget nær sammenheng mellom tilfeller av trykkfallsyke og senere helseskader. Det ses også av tabellen at det er en relativt stor diskrepans mellom antall dykkere som hadde symptomer på trykkfallsyke og de tilfeller som ble behandlet for dette. Trykkfallsyke var meget vanlig i pionertiden, og en del dykkere var tilbakeholdne med å rapportere om slike symptomer fordi de var redde for ikke å få nye oppdrag. De fleste pionerdykkerne hadde ingen fast ansettelse i et dykkeselskap, de var frilansere som var avhengige av å ha et godt rykte for å få nye jobber.

Tabell 6. Rapporterte hendelser i forbindelse med dykking som kan ha vært potensielt helseskadelige eller dødelige (n=220)

Svarkategori

Antall dykkere

prosent

Ja

204

92,7

Nei

6

2,7

Ikke svart

10

4,5

Nittitre prosent av pionerdykkerne rapporterte slike spesielle hendelser. Det er blant annet disse hendelsene som er årsaken til at så mange utviklet posttraumatisk stressyndrom.

Nedenfor følger en tilfeldig, ikke redigert, liste over noen slike rapporterte hendelser:

- Opplevde at arbeidskolleger ble skadet eller døde (en dykker mistet 8 kolleger i forbindelse med dykking)

- Dykking etter døde personer (f.eks Alexander Kielland plattformen som tippet rundt, sterk psykisk opplevelse)

- Mistet bevisstheten på jobben (skyldtes ofte feil med gassblandingen)

- Var i nærheten av eksplosjoner under vann

- Fikk sprengt i stykker trommehinnene (barotraume; skyldtes manglende utligning av trykket på utsiden og innsiden av trommehinnen) og mistet hørsel (skyldtes støy, bruk av vannjet under vann)

- Opplevde forfrysning av hender og andre kroppsdeler (skyldes ofte mangel på varmt vann i dykkedrakta eller uforutsette omstendigheter som endret dykket)

- Opplevde å bli gjenopplivet i dykkeklokka, eller selv utføre slik gjenoppliving (dykkeren mistet vanligvis bevisstheten utenfor klokka, og ble reddet inn i denne av kompanjongen), opplevde nærdrukning

- Satt fast i betong, fiskeredskaper eller andre konstruksjoner, eller at umbiliken (navlesnora som fører gass, varme og kommunikasjonsteknologi til dykkeren) satt fast

- Opplevde gasskutt, enten at gassen ble helt borte, eller at det bare kom helium (besvimelse) eller det kom giftige gasser (f. eks. freondamp), for lite oksygen i pustegassen, fikk pusteproblemer, panikk

- Opplevde fri oppstigning pga feil på utstyr (fare for trykkfallsyke, og eventuelt akutt død)

- Problemer med å utføre dekompresjon (kan gi trykkfallsyke)

- Ekskursjoner til grunnere dybder rett etter dekompresjon (fare for trykkfallsyke)

- Problemer med dykkeklokka (teknisk eller operasjonell svikt)

- Utsatt for fallende gjenstander i vann, og eventuelt selv blitt skadet av slike gjenstander (en fikk et spett gjennom brystet og lungen)

- Fikk vann inn i hjelmen

- Dykkefartøy gikk på grunn mens dykkerne var i metning

- Slept med sveisehabitat som kom ut av posisjon

- Vansker med å komme seg tilbake til dykkeklokka pga strøm, lite lys etc

- Kommunikasjonsproblemer (misforståelser, uklarheter, uenighet, dykkeren blir ikke forstått av dykkeledelsen på grunn av forandret stemme ved bruk av helium i pustegassen etc) mellom dykkeren på havbunnen og ledelsen på dykkefartøyet.

- Anstrengelse og kamp for å unngå å havne i propellen/trusteren på dykkeskipet, spesielt i urolig vær og med dårlig sikt.

Tabell 7. Dykkerelaterte hoved- og bidiagnoser hos de 220 dykkerne som fikk kompensasjon

Sykdomstype

hoveddiagnose

prosent

bidiagnose

prosent

Encefalopati

82

37,3

2

1,2

PTSD

56

25,5

22

12,9

Rest etter nevrologisk TFS

27

12,3

Lungesykdom

16

7,3

10

5,9

Muskel/skjelett problemer

10

4,5

27

15,9

Hørselsreduksjon

8

3,6

15

8,8

Angst/depresjon

7

3,2

30

17,6

Beinnekrose

4

1,8

9

5,3

Ryggmargskade

2

0,9

4

2,4

Dykkerhender

1

0,5

1

0,6

Leddplager

1

0,5

11

6,5

Ikke dykkerel.sykd.

6

2,7

Vertigo, tinnitus

15

8,8

Ryggproblemer

6

3,5

Vibrasjonsskade

2

1,2

Rest etter yrkesskade

16

9,4

PTSD; posttraumatisk stressyndrom, TFS; trykkfallsykdom

Tabll 7 viser at 84 dykkere hadde encefalopati. Dette er en tilstand med diffus skade i hjernen, som i dykkernes tilfelle mest sannsynlig skyldes påvirkning av blodforsyningen til hjernen i forbindelse med dekompresjon (utvikling av gassbobler). De mest vanlige symptomene er redusert hukommelse og konsentrasjon. En slik tilstand vil ofte medføre at dykkeren ikke er i stand til å være i arbeide, og det vil i stor grad påvirke livskvaliteten ellers.

            Syttiåtte dykkere hadde posttraumatisk stressyndrom (PTSD). Dette er en lidelse som utvikles forsinket, eller er en langvarig reaksjon på en eller flere belastende hendelser eller situasjoner av usedvanlig truende karakter. Det kan dreie seg om situasjoner der ens eget liv er i fare eller at en er vitne til at andres liv eller helse er truet. Mange pionerdykkere var utsatt for slike traumatiske hendelser, se side 13. De som fikk diagnosen PTSD fortalte om slike hendelser, gjerne over flere år. Det som var spesielt for pionerdykkerne var at det ofte var dårlig kommunikasjon med dykkeledelsen på grunn av tekniske problemer under dykket, de var avhengige av kollegers kompetanse og handleevne, det var uforutsigbare naturkrefter (sterk strøm, mørke, dårlig sikt, store bevegelser i uvær), de hadde i realiteten ofte eneansvaret for sin egen og andres overlevelse, følte seg utrygge på redningsmulighetene og kunne bli psykisk og fysisk utmattet. - PTSD innebærer at en har påtrengende ubehagelige minner, drømmer og mareritt om de traumatiske hendelsene. En vil forsøke å unngå situasjoner, personer og steder som vekker tillive disse minnene. Og en vil ha øket fysiologisk følsomhet, irritabilitet og søvnvansker, konsentrasjonsvansker, skvettenhet og på-vakt følelse. For disse dykkerne viste det seg at de ofte hadde hatt symptomer på PTSD i mange år uten at verken dykkeren selv, helsevesenet eller arbeidsgiver hadde vært klar over det, og dermed ikke fått dokumentert den funksjonssvekkelsen som følger med PTSD. De aller fleste dykkerne med PTSD hadde ikke fått akutthjelp for psykiske plager etter traumeeksponeringen, og heller ikke søkt eller fått adekvat hjelp i flere tiår etter eksponeringen. Ofte var det bare de aller nærmeste som merket at noe var galt, uten at de forsto hvorfor eller hva som kunne gjøres. ”Løsningen” for noen ble langvarig alkoholmisbruk, skifte til en annen jobb eller varig uførhet. En del data tyder også på at noen rett og slett ikke orket mer, og tok sitt eget liv.

            I tillegg led 37 dykkere av angst og depresjon. Det typiske PTSD-bildet er oftest blandet sammen med ulike angsttilstander, depresjoner, kognitiv svekkelse og/eller somatiske symptomer. Dette kan gjøre diagnostiseringen vanskelig eller medføre at det må brukes flere diagnoser.

Tjuesju dykkere hadde fortsatt symptomer fra nervesystemet etter nevrologisk trykkfallsyke, og seks hadde ryggmargskader, som også mest sannsynlig er rester etter nevrologisk trykkfallsyke. Selv om dykkeren blir behandlet for trykkfallsyke er det ikke sikkert at han blir helt frisk, det er vist i flere vitenskapelige studier.

Tjueseks dykkere hadde lungesykdom av en type som gir nedsatt lungefunksjon. Spesielt dypdykking gir slik skade av lungene, og lungevevet kommer seg ikke skikkelig etter dypdykk. Det er vist i epidemiologiske studier. For å inneha dykkesertifikat må en ha god lungefunksjon og flere dykkere mistet dykkesertifikatet sitt på grunn av dette. Reduksjonen i lungefunksjon kan også påvirke dykkeren i dagliglivet.

Beinnekrose ble funnet hos 13 dykkere. Dette er en kjent bivirkning av dykking og skyldes infarkter i lange rørknokler, skaden oppstår i forbindelse med dekompresjon.

Ved Yrkesmedisinsk avdeling Haukeland Universitetssykehus er det vist at mange dykkere får muskel- og skjelettproblemer, leddproblemer og ryggproblemer.

Tjuetre dykkere hadde redusert hørsel, 15 hadde vertigo (svimmelhet) og tinnitus (øresus). Dette skyldes at dykkerne var utsatt for sterk støy, barotraume og trykkfallsyke som kan påvirke ørene og indre hørselsorganer.

Seksten hadde rest etter annen yrkesskade, som er fysisk skade på kroppen uten at det skyldtes trykkfallsykdom.

To hadde dykkerhender, som er en sjelden tilstand der dykkeren ikke tåler å arbeide i vann og utvikler hudproblemer.

Seks hadde ikke dykkerelatert hoveddiagnose, men de hadde i tillegg bidiagnoser som var yrkesrelaterte.

Tabell 8  Antall dykkerelaterte sykdommer hos den enkelte dykker (n=220)

Antall sykdommer

Antall dykkere

prosent

En sykdom

54

24,5

2-3 sykdommer

162

73,6

Mer enn 3 sykdommer

4

1,8

Tabell 8 viser at 74% av dykkerne har mer enn 1 dykkerelatert sykdom. Dette skyldes mest sannsynlig at skade på kroppens organer i forbindelse med trykkpåvirkning og dekompresjon rammer tilfeldig hele kroppen, fordi det økte trykket finnes i hele kroppen, og mulig bobledannelse i forbindelse med dekompresjon skjer overalt i kroppen. Det er vist i Tabell 7 av det kan oppstå infarkt i harde vev som bein (osteonekrose), og at skader er mye hyppigere i nervevev som tåler dårlig minsket blodtilførsel. I tillegg kommer, som nevnt, at de som hadde PTSD ofte også hadde somatiske symptomer og skader.

IV. Utbetalinger og kompensasjon

Strakshjelp

Søknadsskjemaene viser at 47 av de 220 dykkerne (21%) på forhånd hadde fått utbetalt strakshjelp. Dette beløpet ble trukket fra kompensasjonsbeløpet de fikk utbetalt i denne ordningen.

Oppreisningsbeløp

Etthundreogåtte dykkere hadde på forhånd fått utbetalt oppreisningsbeløpet på kr. 200 000. De resterende 112 dykkerne fikk oppreisningsbeløpet utbetalt i tillegg til G-beløpet i denne ordningen.

Tidligere utbetaling for yrkesskade

Tjueto (10%)  dykkere hadde fått utbetalt yrkesskadeerstatning for samme dykkeskade oppstått i perioden 1965 til 1990. Den delen av yrkesskadeerstatningen som skulle kompensere for redusert framtidig inntekt ble trukket fra G-beløpet i ordningen.

Tabell 9  Utbetaling til dykkerne, n=220

Pengebeløp

Antall dykkere

Prosent

40 G

105

47,7

39 G

3

1,4

38 G

1

0,5

37 G

6

2,7

36 G

11

5

35 G

94

42,7

Tabell 9 viser at 47,7 % avdykkerne fikk maksimalbeløpet på 40 G. Disse dykkerne er 100 % uføretrygdet. Og 42,7 % fikk 35 G. I den gruppen har dykkerne en prosentvis uføretrygd eller medisinsk invaliditet fra 15 – 50 %, og de er i delvis arbeide.

Tabell 10. Senere utbetalinger til dykkerne, n=220

Pengebeløp

Antall dykkere

prosent

5 G

26

11,8

4 G

7

3,2

3 G

3

1,4

2 G

1

0,5

1 G

1

0,5

Ingen ekstra utbetaling

182

82,7

Som tidligere nevnt fikk de dykkerne som øket sin uføregrad, enten som øket medisinsk invaliditet eller øket ervervsmessig uførhet (dokumentert fra NAV), i løpet av Nemndas ordinære fungeringstid (juni 2004 – august 2009) ekstra utbetalinger i forhold til økning i uføregrad. Som en kan se av Tabell 10 skjedde dette med 38 dykkere. Den største gruppen på 26 dykkere med tidligere uføregrad mindre enn 50% ble 100% ervervsmessig uføre. Alt i alt 33 dykkere økte sin uføregrad til 100%. Ved slutten av Nemndas ordinære fungeringstid var 138 av 220 (63%) dykkere 100% ervervsmessig uføre.


V. Etterlatte etter 27 døde dykkere

Gjennomsnittlig alder ved død var 40 (27-58) år.

Alle hadde dokumentert dykking offshore.

Nitten dykkere var ordinære medlemmer i folketrygden fra 1965 – 1990, og åtte hadde yrkesskadeforsikring i folketrygden (de var engelske og amerikanske statsborgere som jobbet på norsk kontinentalsokkel).

Tabell 11. Dødsårsaker til de 27 døde dykkerne

Dødsårsaker

Antall dykkere

Prosent

Dykkerulykke

13

48

Selvmord

6

22

Annen dykkerelatert årsak

3

11

Kreft

2

7,4

Ukjent

2

7,4

Hjerneblødning

1

3,7

Flesteparten av disse dykkerne døde direkte i forbindelse med en petroleumsrelatert dykkeoperasjon offshore. Det er blitt funnet overdødelighet av selvmord blant dykkere sammenlignet med normalbefolkningen. Det er sannsynlig at dette skyldes at dykkerne i forbindelse med yrket har pådradd seg helseskader som forringer livet deres i en slik grad at de velger å ta sitt eget liv. Alle de andre dykkerne hadde mest sannsynlig dykkerelaterte helseskader før døden selv om ikke det ble rubrisert som hoveddiagnose ved død.

Blant de etterlatte etter 27 dykkere var det 22 enker.

Seks dykkere hadde ingen mindreårige barn ved dødstidspunktet, 21 dykkere etterlot seg til sammen 38 (1 – 3 barn hver) mindreårige barn.

Kompensasjon til etterlatte

Alle etterlatte familier fikk 40 G. De som ikke på forhånd hadde fått oppreisningsbeløpet på kr. 200 000, fikk dette i tillegg.

I de tilfellene der det både var etterlatt enke etter dykkeren og barn som hadde pensjonsrettigheter ved farens dødstidspunkt valgte Nemnda å dele tildelingsbeløpet slik at enken fikk halve beløpet og de aktuelle barna delte resten. Var det bare gjenlevende enke og ingen barn fikk enken hele beløpet. Var det bare etterlatte barn ble beløpet delt likt mellom disse.


Vi takker:

Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, for grundige undersøkelser av 75% av de 220 dykkerne som fikk kompensasjon.

Rolf Guttorm Engebretsen (Nordsjødykkeralliansen, NSDA) og John A. Haugestad, OffshorDykkerUnionen, ODU) for hjelp til dokumentasjon av arbeid i Nordsjøen for dykkere som ikke lenger hadde sine loggbøker og arbeidspapirer intakte.

Pionerdykkerne Peter Thomas Wingen, Jan Christian Warloe og Arne Jentoft for hjelp til å spore opp etterlatte familier etter pionerdykkere, og for avklaring av juridiske forhold vedrørende utenlandske dykkeres rettigheter ved dykking på norsk kontinentalsokkel.

Dykkerkontakten i Oslo for god hjelp til dykkere og etterlatte med henblikk på informasjon om ordningen, veiledning og hjelp til utfylling av søknader og anskaffelse av nødvendig dokumentasjon.

 
  
 

                                                                                

En blomstereng på Jæren i juni med orkideen vårmarihand og andre vårblomster, og med Nordsjøen i bakgrunnen.

           

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no