...


Domstolene hvitvasket alvorlige lovbrudd

 
Borgarting lagmannsrett i dykkerkammer under dykkersaken,

Foto: Terje Marøy

 

 

Når myndigheter og pengemakta hvitvasker sine interesser, skjer det gjennom domstolene. Oljenæringen dumpet døde og alvorlig syke mennesker med aksept fra norske myndigheter. Lovens krav om granskning ble suverent satt til side. Stigmavakta viser nedenfor en bit av hvordan ansvar for skader kan pulveriseres. Andre har alltid skylda.

Tekst: Terje Marøy

Foto: Anton Smith og  Terje Marøy

 

Historia om nordsjødykkerne er skrevet (Kristin Øye Gjerde og Helge Ryggvik), og virksomheten er gransket (Lossius-utvalget). Men felles for både et historieverk og en granskningsrapport er at de aldri kan gi en fullgod dekning av virkeligheten slik den var. Begge disse verkene er klare på sammenhengen mellom dykkernes pionerinnsats og de skader denne yrkesgruppen har vært utsatt for. Samme syn har både Arbeidsdepartementet og domstolene. Men i motsetning til historikerne og Lossius-utvalget, mener de at Staten hverken kan tildeles skyld eller ansvar for dette.

Et ekstrakt av Statens og oljenæringens synder mot dykkerne ligger her.

Både Arbeidsdepartementet og Høyesterett mener imidlertid at Statoil, øvrige oljeselskaper og dykkerselskapene er erstatningsansvarlige overfor dykkerne. Stortinget signaliserte at Statensom forvaltningsansvarlig ikke skulle påberope seg foreldelse i  sakene. Men så langt er det ikke signalisert at Staten som eier vil innta samme standpunkt.

 

Kravene

Dykkernes krav om full erstatning ligger innenfor det som er norsk rettspraksis. Det betyr at et sluttoppgjør for dykkerne vil koste rundt en milliard, pluss-minus. I et spleiselag mellom dykkerselskapene, oljeselskapene og Staten ville oppgjøret ikke engang påvirke aktørenes utbytte i utebtalingsåret.

 

Tapte saker

Fire rettssaker har vært gjennomført siden Stortinget i 2004 besluttet å avvise erstatningsansvar. Flere av dykkerne har dødt i mellomtiden, både av sannsynlige senskader og for egen hånd. Selvmord er en vanlig dødsårsak i denne gruppen.

Tre saker er ført med dykkere tilsluttet Offshoredykkerunionen ODU, med fagforbundet IndustriEnergi som partshjelper. Tre pilotsaker med dykkerne Magn Muledal, Åsbjørn Jørgensen og Angus Kleppe er kvernet gjennom tingrett, lagmannsrett og høyesterett. ODU-dykkerne vant i tingretten, men tapte i lagmannsretten og høyesterett. Domstolene er i likhet med historikerne og Lossius-utvalget klare på at skadene pionerdykkerne har, er påført gjennom dykkingen.

ODU-dykkerne har klaget saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg - EMD. 

En sak med dykkere tilsluttet Nordsjødykkeralliansen NSDA  er ført i tingretten. NSDA-dykkerne tapte sin sak i tingretten. I skrivende stund vites ikke hva som er NSDA-dykkernes neste steg.(Artikkelen fortsetter under bildet).

 

 Nordssjødykkere i rettspause i Høyesterett. Magn Muledal ytterst til venstre, Angus Kleppe ytterst til Høyre. Åsbjørn Jørgensen er ikke med på bildet.Dykkere-Hrett-smith.jpg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lossius; "rettmessig erstatning"

Lossius-utvalget gjorde en grundig jobb, intervjuet en hærskare dykkere og gjennomgikk tusenvis av sider skriftlig dokumentasjon. Men i denne enorme informasjonsmengden, foretok utvalget en avgrensning i sin rapport. Utvalget konsentrerte seg om det de mente var tilstrekkelig til at Staten kunne påta seg et objektivt erstatningsansvar for skadene, uten å gå inn på straffbare forhold som var foreldet. Dette har vakt harme i dykkerkretser.

I stedet for å takke og bukke for at de ble spart, valgte oljebyråkratene i Arbeidsdepartementet en annen innfallsvinkel. De ville bestride forenklingene, til ytterligere skade for dykkerne.

Lagdommer Peter Lossius omkom i ei ulykke. Dermed oppsto diskusjon om hva han mente i sin rapport. I saken hevdet Arbeidsdepartementets statsråder Bjarne Håkon Hansen og Dag Terje Andersen, samt fagansvarlige ekspedisjonssjef Gundla Kvam, alle representert ved regjeringsadvokat Christian Reusch, at Lossius-utvalget ikke var tydelig på at staten hadde ansvar.

Til dette foreligger fasit. I Peter Lossius takkebrev til dykkerne som lot seg intervjue, skrev han at han håpet at utvalgets rapport ville bidra til at pionerdykkerne kunne får sin (sitat) "rettmessige erstatning". Dette viser hvordan han selv mente at de forsiktige uttrykkene i en offentlig utredning skal tolkes.

Lossius som var en svært erfaren dommer, hadde i tillegg til det som sto i rapporten, også sett dokumentasjon på de grove og straffbare handlingene i pionerdykkernes historie. Når han uttaler ordet "rettmessig", har det et faglig innhold som strekker seg lengre enn en lekmanns bruk av begrepet.

 

Domstolene tilslører

Tidligere statsråd Dagfinn Høybråten (KrF) ble den politisk ansvarlige for at dykkerne ikke skulle gis full erstatning. I stedet fikk de en kompensasjonsordning som for de fleste utgjør cirka 20-40 prosent av hva rettspraksis er i norsk erstatningsrett. Hans innstilling er fulgt opp av AP-statsrådene Bjarne Håkon Hansen, Dag Terje Andersen og nå Hanne Bjurstrøm.

Han mente at sakene burde belyses rettslig. I stedet for en rettslig belysning, har dykkerne gjennom flere instanser opplevd beskjæring, som etterlater sakens kjernepunkter i dypt mørke.

 

Slik gikk det til

I første sak

i Oslo tingrett, ODU-IndustriEnergi-saken, ble Staten dømt til full erstatning på objektivt ansvarsgrunnlag. Dermed var det ikke nødvendig for retten å gå inn på de mest kritikkverdige forholdene. Mange dokumenterte elementer ble dermed utelatt i dommen.

I annen sak

i Oslo tingrett, NSDA-saken, fant dommeren at det ikke forelå lovgrunnlag for å dømme Staten. Dermed ble dokumentert svikt i hendelsesforløpet utelatt fra beskrivelsen i dommen.

I tredje sak

i Borgarting lagmannsrett, ODU-IEs ankesak, kom dommerne til det samme resultat som i NSDA-saken. De fant ikke lovgrunnlag til å dømme Staten. Dermed ble de alvorligste forholdene heller ikke belyst her, samt at lagmannsretten allerede før saken beskar de rettslige temaene hardt. Arbeidsdepartementet fortiet dessuten at konsesjonenevilkårene slo fast at operatørene skulle overta utbetalingene om Staten ble dømt til erstatning for noen del av petroelumsvirksomheten. Ekspert-vitnene som Arbeidsdepartementet og regjeringsadvokaten fremførte, var derfor partsvitner, med større partsinteresse enn Staten selv.

I fjerde sak

i Norges Høyesterett var muligheten til å belyse fakta i realiteten fjernet. Med en harelabb fikk advokatene lov til å legge fram små deler av saksforholdet. For høyesterett var lovgrunnlaget hovedsaken. 

I stedet for å belyse syndene mot dykkerne, har disse effektivt blitt tilslørt gjennom rettsprosessen. Staten tilsto da også i høyesterett at petroleumsvirksomheten ble organisert på en måte som hadde til hensikt å frita Staten for alt ansvar.

Dykkerne mener Staten har brutt handlingsplikten i forhold til flere menneskerettighetskonvensjoner når embetsverket umælende har sett på tilstandene uten å gripe inn. Handlingsplikten pålegger stater å gripe inn når liv og helse er truet for enkeltpersoner eller grupper.

Advokat Katrine Hellum Øren i Ness & Co skal føre saken for dykkerne.

 

Bevisst uvitenhet

Når høyesterettsdommerne møse, Endresen, Skoghøy, Øie og Gjelstad går svært langt i retning av å rose Statens håndtering av dykkernes arbeidsmiljø gjennom historien, har de holdt seg i bevisst uvitenhet om svært alvorlige forhold. For dommere kjenner til avskallingsprossen og hvordan den kan forvri fakta til det ugjenkjennelige.

Virkeligheten slik den var har det ikke vært maktpåliggende hverken for dem eller offentlige myndigheter å belyse. I stedet skapes en slags virtuell virkelighet, som det så dømmes etter.

Domstolene legger vekt på at Staten ikke visste hvor farlig dykkingen var på 90-tallet. Premissene for dette går de ikke inn i.

Staten visste at det forekom både akutte skader og langtidsskader på dyp ned til 60 meter. De visste derimot ikke hvordan dette ville bli på dypere dykk, simpelthen fordi man ikke hadde undersøkt det. Men statens embetsverk burde vite at problemene ikke ville løse seg selv bare man gikk dypt nok.

Disse bevitnet at unge menn forsvant ut av yrket med store skader allerede etter svært kort tid, men de ville ikke undersøke hvorfor. Og de ville ikke innføre åpenbare prosedyreforbedringer som kunne bøte på det mest åpenbare; som tabeller (innført etter 25 år), kroppskontakt med svært giftige kjemikalier gjennom lunger og våt hud (fortsatt ikke undersøkt), dispensasjonenes påvirkning av den generelle helsetilstand, samt mye mer som kom inn under vanlig sikkerhetstenkning i landbasert industri på den tiden. På 70-80-tallet var sikkerhetsarbeidet for lengst etablert etter prinsippet føre-var.

 

Dommere og Regjeringsadvokaten

En del av de forhold som tre domstoler tilsynelatende mener er grei håndtering av oljevirksomhet og dykkere fra Staten side, ligger i artikkelen "Norsk petroleumshistories syndefall". Likevel må det presiseres at dommere, også høyesterettsdommere, stort sett er redelige mennesker. Men når 14 av 20 (sist jeg talte) har bakgrunn fra samme miljø hos Regjeringsadvokaten, kan de ha utviklet en naiv forestiilling om at makta ikke bare rår, den har også rett. De er drillet på at den lille mann alltid har feil i saker der Staten er motpart.

Regjeringsadvokatens oppgave er å sørge for at byråkratiet vinner. I det øyeblikk politikerne overlater en sak til domstolene, fraskriver de seg også innflytelse. For embetsverket påvirkes ikke av politiske signaler og god vilje, de skal vinne. Sakene skal heller ikke opplyses, slik politikerne hevder. De skal tilsløres når hvis det er nødvendig for å vinne.

I dette arbeidet kan regjeringsadvokatene gjøre mange krumspring. Jeg har selv sett at argumentasjon kan skifte 180 grader mellom tingrett og lagmannsrett. Regjeringsadvokaten kan argumentere som motparten i ankesaken, men finne på nye momenter som gjør at han igjen vinner, på stikk motsatt grunnlag.

Regjeringsadvokaten har altså ingen demokratisk rolle, slik navnet misvisende skulle tyde på. De er som hvilke som helst bakgårdsadvokater, som skal vinne med de midler som er nødvendig for å oppnå akkurat det for sin betalende klient. Og de finner argumentene som støtter et forutbestemt ønsket utfall, saklige som usaklige.

Slik er de med på både å sette politikere i forlegenhet, og rettsystemet i vanry. De  har altså ingenting med politikken eller regjeringens verdigrunnlag å gjøre. De er forvaltningens advokater. Forvaltningsadvokaten vil derfor være et riktigere navn på denne institusjonen enn det noe misvisende Regjeringsadvokaten.

Byråkratiet som sådan er en skjærmet næring, der utøvende embetsmenn knapt stilles til ansvar for noe som helst. Ansvaret må statsrådene ta. Når man ser spriket mellom en regjerings uttalte politiske prioriteringer og byråkratiets utøvende krumspring, vises en grim side av det embetsstyrte samfunn. Ien egen artikkel vil Stigmavakta påvise dette.

 

Syndene

Et lite knippe synder fra oljehistorien kan leses i en egen artikkel her:

***


 

 

 

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no