...

 Revidert 10.05.2010

 

FRIHETSMANIFEST

 

 

 Forfatterne på fisketur i tilgjengelig båt
Sommeren 2008 111.jpg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

om

 menneskerettigheter, politikk, praktiske løsninger og

Borgerstyrt personlig assistanse - BPA

 


Om retten til frihet:

Frihet for en, betyr oppgivelse av kontroll og makt for en annen.

Våger norske kommuner å ta steget fullt ut – steget som gir alle borgere frihet, frihet til å styre sitt liv og sine valg i livet?(Terje Marøy)

 

 

Sammendrag

Om funksjonshindra menneskers rettigheter og plikter i forhold til kommunal politikk og forvaltning.

 

Del 1:Frihet – et overordnet styringsprinsipp

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Denne Artikkel 1 i FNs menneskerettighetskonvensjon er ratifisert av Norge. Den er todelt, i en rettighetsdel og en handlingsdel. Den er et forpliktende verdigrunnlag for all offentlig forvaltning.

 

Del 2:Frihet er overordnet kommunalt skjønn

Frihet og kontroll er begge grunnleggende verdier, hvori det ligger en kime til konflikt, eller dilemma. Et dilemma løses alltid ved at den ene verdien gis forrang.

Frihet for én, betyr oftest at en annen må gi fra seg kontroll.

Misbruk er frihetens onde broder. Misbruk gir ingen offentlig myndighet rett til å innskrenke et gode overfor et annet menneske enn misbrukeren selv.

 

Del 3: Valgfrihet

Sentralt i det å leve ut sin frihet er valgfrihet. Enhver borger har rett til å gjøre egne valg og prioritere sine ressurser i forhold til disse valgene. Det er ikke offentlige mynbdigheter som skal velge for den enkelte. Gjennom valgfrihet sikres menneskerettigheter som rett til privatlivets fred, organisasjonsfrihet, samfunnsdeltakelse og andre rettigheter som majoriteten av folket tar som en selvfølge.

Kommunen kan bidra til å legge forholdene til rette for utfoldelse, men det er den enkelte som selv skal ha rett til å velge graden av samfunnsdeltakelse.

 

Del 4:Frihet – demokratiets forutsetning

Likebehandling forutsetter forskjellsbehandling. Det moderne velferdssamfunnet som et fungerende fellesskap er basert på en hovedidé:

”Du skal yte etter evne og få etter behov.”

I likhet med Artikkel 1, består denne tesen av en rettighetsdel og en handlingsdel. I moderne velferdstenkning har man overfor funksjonshindra fokusert på rettighetsdelen, ”få etter behov”. Det har fratatt funksjonshindra tilgang til handlingsdelen, yte etter evne. Det er diskriminerende.

Et samfunn som stenger ute enkelte av sine borgere, er ikke et fritt samfunn. Et ufritt samfunn er ikke et demokrati.

 

Del 5:Frihet må gis praktiske forutsetninger

Det er ikke mangel på medisinske og sosiale tjenester som stenger for funksjonshindras samfunnsdeltakelse. Det er et utilnærmelig samfunn, planlagt, bygd og organisert for en majoritet – ikke for alle. Et samfunn der funksjonshindra ikke kommer fram, og følgelig ikke er velkomne. Et samfunn der mangel på praktisk assistanse hindrer enkeltmennesker å overvinne de etablerte barrierer.

 

Overordnede prinsipper:

  • All virksomhet som krever offentlige midler eller offentlige løyver skal være tilgjengelige og brukbare for alle.
  • Der det fins alternativer, skal alle kommunale innkjøp skje hos bedrifter som følger prinsippene om universell utforming: (Eks; drosjer, hoteller, kurs/konferanser, osv).
  • Innbyggernes behov skal styre den praktiske utformingen av samfunnet.

 

Del 6:Borgerstyrt personlig assistanse (BPA)

Brukeren blir gjerne sett på som en budsjettmessig utgiftspost, som skal omfattes av kostbare tiltak. Borgeren er derimot det hele og frie menneske, med rettigheter og plikter, mottaker og giver.

Derfor benyttes her begrepet Borgerstyrt personlig assistanse om BPA. Selve begrepet borger-/brukerstyring viser at dette ikke skal være en kommunal tjeneste, men en selvstyrt servicefunksjon der den enkelte med assistansebehov prioriterer bruken av sine assistenter. Dermed blir BPA selve frigjøringsverktøyet for mennesker med assistansebehov.

 

Del 7:Ord, utrykk og fordommer

Helsevesenet, særlig legeprofesjonene, har definert den offentlige oppfatning av funksjonshindra gjennom århundrene. Det har formet ordbruk og fordommer som funksjonshindra fortsatt sliter med. En del medisinske uttrykk egner seg knapt som skjellsord i et humanistisk/religiøst fundert samfunn.

 

Del 8:Verdigrunnlag for all kommunal styring

Med utgangspunkt i dette Manifest, krever Manifestets tilhengere at kommunens politikk og forvaltning må formes innenfor den klassiske rammen av frihet, likhet og brorskap. Med en slik materialisering av etikkens gyldne regel og de universelle menneskerettigheter, kan kommunen bli en god kommune å bo i for ALLE innbyggerne.

 

***


FRIHETSMANIFEST

 

Om funksjonshindredes rettigheter og plikter i forhold til kommunal politikk og forvaltning.

 

 

Forord:

Det bør være et mål for Råd for funksjonshindra i hver kommune å få kommunale myndigheter til å forme sin politikk i tråd med verdiene i dette Frihetsmanifest. Om de ikke lykkes med det, bør det være et ideologisk fundament for rådets eget arbeid.

               Frihetsmanifestets forfattere

Vibeke Marøy Melstrømog Terje Marøy

 

 

Del 1:Frihet – er et overordnet styringsprinsipp

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Denne Artikkel 1 i FNs menneskerettighetskonvensjon er ratifisert av Norge. Den er todelt, i en rettighetsdel og en handlingsdel. Den er et forpliktende verdigrunnlag for all offentlig forvaltning.

 

Rettigheter:

Ulikhet er menneskehetens normal. Alle er forskjellige, av hudfarge, kultur, utseende, kroppslig yteevne, kognitiv yteevne, materiell levestandard, utdanningsnivå. Første setning fastslår at til tross for de meget store forskjellene mennesker i mellom, så er vi alle like verdifulle, og vi har de samme rettigheter. Rettigheter er ikke underlagt andre menneskers, kommuners eller staters skjønn. Disse rettighetene er universelle, de gjelder for deg og meg, han og henne, dere og oss – som kostbare, umistelige og ikke minst individuelle rettigheter.

 

Handlingsplikt:

Vi er utrustet med evne til tanke og følsomhet. Disse evnene plikter enhver av oss å bruke til beste for hverandre. Fornuft og samvittighet kan organiseres i et effektivt fellesskap, men fellesskapet kan ikke frata hver enkelt av oss plikten til å handle i brorskapets ånd. Denne plikten har også et annet fundament, etikkens gyldne regel, som er menneskerettighetenes moralske og filosofiske fundament:

”Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.”

I en verden der ressursene er skjevdelt, vil handlingsevnen variere. Hver enkelt person og stat skal utøve handlingsplikten slik det er praktisk rom for, uten diskriminering av noe slag. Retten til livsutfoldelse skal være lik. I Norge er det norske levekår som skal legges til grunn – for alle.

 

Forrang:

Grunnbestemmelsen i Artikkel 1 er utdypet i de etterfølgende artikler. I tillegg er konvensjonen grunnlag for Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som også er norsk lov gjennom menneskerettighetsloven.

Menneskerettighetene står foran annen norsk lovgivning. Derfor er også enhver kommune pålagt å utøve sin myndighet innenfor denne rammen. Hvis kommunens tolkning av andre lover, som lov om sosiale tjenester, kommunehelsetjenesteloven og andre regler, er slik at de rokker ved prinsippene i menneskerettighetserklæringene, er det en plikt for kommunen og en rett for innbyggerne at kursen legges om.

Verktøyet for denne politikken ligger i Artikkel 7:

”Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæringen og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.”

For den kommunale politikken og saksbehandlerne i forvaltningen er det innbyggerens rettigheter som skal være førende, ikke hva som er mest bekvemt for kommunen.

 

Del 2:Frihet er overordnet kommunalt skjønn

Frihet og kontroll er begge grunnleggende verdier, hvori det ligger en kime til konflikt, eller dilemma. Et dilemma løses alltid ved at den ene verdien/synspunktet gis forrang.

Frihet for én, betyr oftest at en annen må gi fra seg kontroll.

Det gjelder mellom foreldre og vingeklare barn, mellom borger og stat, mellom funksjonshemmet og kommune. Intet menneske er fri, så lenge et maktmiljø hindrer dets selvstendighet og frie livsutfoldelse.

Enhver borger har rett til selv å velge levemåte. Ethvert forsøk fra andre mennesker, inkludert dem i offentlig forvaltning, på å frata mennesket rett til å ta ansvar for sitt eget liv, er brudd med prinsippene i menneskerettighetserklæringen.

 

Misbruk

… er frihetens onde broder. Ordninger som sikrer frihet for en, kan misbrukes av en annen. Misbruk kan misbrukes av forvaltningen til å innskrenke de samme friheter overfor en gruppe. Gruppetenkning er i sitt vesen diskriminering. Her i landet kjenner vi grove eksempler fra jøde- og jesuittparagrafen i Grunnloven, tvangstiltak overfor minoriteter som funksjonshindra og romani-innbyggere, tvangsfornorskning av samer, avliving av funksjonshindra, massearrestasjoner av jøder, straffeforfølgelse av homofile, bekjempelse av såkalte minusvarianter og andre alvorlige overgrep i det offentliges tjeneste. Alt dette er i strid med diskrimineringsreglene i menneskerettighetslovgivningen.

Misbruk gir ingen offentlig myndighet rett til å innskrenke et gode overfor et annet menneske enn misbrukeren selv. Misbruket må håndteres individuelt etter kjente regler.

 Å begrunne innskrenkning av et gode, med at det er i beste hensikt og til beste for den som skal ha godet, er i seg selv et misbruk.

”Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg.” (Stortingsrepresentant Inge Lønning).

 

Del 3: Valgfrihet

 

Sentralt i det å leve ut sin frihet er valgfrihet. Enhver borger har rett til å gjøre egne valg og prioritere sine ressurser i forhold til disse valgene. Det er ikke Kommunen som skal velge for den enkelte. Kommunen skal ikke ha detaljinformasjon om hva den enkelte innbygger foretar seg. Det vil være et overgrep å skaffe seg slik kontroll ovenfor innbyggere med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Dette må være det grunnleggende hensyn når kommunene legger opp sine rapporteringsrutiner for ansatte som jobber i private hjem. Taushetsplikt om daglige gjøremål må gjelde også overfor ledelsen i helse og omsorgsvirksomheten.

Gjennom valgfrihet sikres flere menneskerettigheter, som rett til privatlivets fred, organisasjonsfrihet, samfunnsdeltakelse og andre rettigheter som majoriteten av folket tar som en selvfølge.

Kommunen kan bidra til å legge forholdene til rette for livsutfoldelse, men det er den enkelte som selv skal ha rett til å velge graden av samfunnsdeltakelse. Der det fins ulike måter å organisere sitt liv på, skal det stå den enkelte fritt å velge mellom de ordninger som best tjener vedkommendes eget ønske.

En person med en funksjonsnedsettelse blir ofte håndtert som en syk. Dette er en fordom. Samfunnets tilbud blir derfor helse- og omsorgsorientert i stedet for målrettet praktisk assistanse. Dette leder til sykeliggjøring. Biologiske forskjeller er variabler innenfor det mangfold av menneskelige ulikheter, som hver for seg er beskyttet av et sett menneskerettigheter.

”Samfunnet skal tilpasses den enkelte, ikke omvendt.” (Sitat Hanne Sophie Greve, tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol EMD)

 

Del 4: Frihet – en demokratisk forutsetning

Likebehandling forutsetter forskjellsbehandling. Det moderne velferdssamfunnet som et fungerende fellesskap er basert på en hovedidé:

”Du skal yte etter evne og få etter behov.”

I likhet med Artikkel 1, består denne tesen av en rettighetsdel og en handlingsdel. I moderne velferdstenkning har man overfor funksjonshindra fokusert på rettighetsdelen, ”få etter behov”, gjerne i betydningen kommunens oppfatning av ditt behov. Det har fratatt funksjonshindra tilgang til handlingsdelen, yte etter evne. Det er diskriminerende.

Funksjonshindra har yteevne – som i likhet med resten av befolkningen varierer i forhold til evner og interesser. Det er diskriminerende å frata en person retten til å yte og handle, og avspise ham/henne med retten til å ta i mot.

Innenfor alle eller deler av vår oppfatning av samfunnsfellesskap, bidrar funksjonshindra med slikt:

  • Arbeid og skatter
  • Foreningsliv og møtevirksomhet
  • Organisasjonsliv og politikk
  • Kultur
  • Sport
  • Sosialt samvær
  • Solidaritet
  • Annet

Noen kan delta på alt, med eller uten borgerstyrt personlig assistanse (BPA), noen kan delta på noe. Ingen er ute av stand til alt. Noen bidrar til fellesskapet med sin særlig høye faglige kompetanse. Ingen er fratatt sin sosiale kompetanse. Et menneske med nedsatt kognitiv funksjonsevne blir i fordommenes navn karakterisert som hjelpeløst, den svakeste av de svake. Er det slik; eller er det tvert imot slik at den svakeste av de svake må ha stor styrke for ikke å gå til grunne i et stigmatiserende samfunn? En kognitiv funksjonsnedsettelse virker ofte sosialt styrkende for det miljøet som slipper vedkommende til, det være seg i hjemmet eller det offentlige rom.

 Et samfunn som stenger ute enkelte av sine borgere, er ikke et fritt samfunn. Et ufritt samfunn er ikke et demokrati.

 Kommunen er ikke demokratisk hvis den ikke strekker seg mot full samfunnsdeltakelse for alle, ved å legge forholdene til rette for at hver enkelt innbygger skal kunne velge den livsutfoldelse han/hun ønsker.

 

Del 5:Frihet må gis praktiske forutsetninger

Det er ikke mangel på medisinske og sosiale tjenester som stenger for funksjonshindras samfunnsdeltakelse. Det er et utilnærmelig samfunn, planlagt, bygd og organisert for en majoritet – ikke for alle. Et samfunn der funksjonshindra ikke kommer fram, og følgelig ikke er velkomne. Et samfunn der mangel på praktisk assistanse hindrer enkeltmennesker å overvinne de etablerte barrierer.

Eks: Det hjelper lite om en arbeidsplass er tilgjengelig for alle, dersom en som trenger assistanse til å stå opp av senga om morgenen ikke har denne assistansen.

Eks: Det hjelper lite om en arbeidsgiver ønsker en funksjonshemmet velkommen som arbeidstaker, hvis arbeidsplassen eller utemiljøet er utilgjengelig, eller manglende tilgjengelighet til transportmidler umuliggjør arbeidsforholdet.

Derfor må all utvikling og etablering i kommunen baseres på prinsippet om ”universell utforming” – brukbarhet for alle. Kommunen må aktivt bruke sine styringsmuligheter for å skape dette samfunnet. Regler endrer atferd, endret atferd endrer holdninger. Etter hvert blir det åpne samfunn det naturlige samfunn.

Tilgjengelighet fra grunnen av koster lite. Tilgjengelighet i form av utbedring av tidligere mangler koster mye. Tidspunktet for en ny måte å tenke på er nå. En ny tilgjengelighets- og diskrimineringslov for funksjonshindra ble innført fra 01.01.09. Denne loven vil kreve universell utforming av alle nye publikumsbygg, anlegg og transportmidler, og vil etter hvert følges opp av planer og tidsfrister for universell utforming av eksisterende bygg, anlegg og transportmidler. Det er ingen grunn til å avvente dette. Vi forutsetter at den enkelte kommune selv ønsker å være en foregangskommune med henblikk på å implementere denne loven i all kommunal aktivitet.

 

Overordnet prinsipper:

  • All virksomhet som krever offentlige midler eller offentlige løyver skal være tilgjengelige og brukbare for alle.
  • Der det fins alternativer, skal alle kommunale innkjøp skje hos bedrifter som følger prinsippene om universell utforming: (Eks; drosjer, hoteller, kurs/konferanser, osv).
  • Innbyggernes behov skal styre den praktiske utformingen av samfunnet.

Hvis man legger et sett slike prinsipper til grunn for samfunnsutviklingen, vil mange aktører justere sin egen virksomhet, uten at det nødvendigvis vil utløse mye av offentlige midler.

 

Transport:

Bevegelsesfrihet er en grunnleggende forutsetning for andre friheter. Ingen kan i dag nekte en reisende tilgang til buss, drosje og tog med begrunnelse i hudfarge, legning eller kulturell bakgrunn. Det er fortsatt en selvfølge at funksjonshindra skal nektes slike tjenester.

 

  1. All busstransport skal være tilgjengelig. Busselskapene og kommunen bør ha lagt en plan for nyanskaffelser/ombygging av busser og holdeplasser. Alle nye innkjøp og investeringer skal være universelt utformet. En fremdriftsplan må legges i forhold til eldre materiell. Skoletransport gis første prioritert, slik at den oppvoksende slekt sikres integrasjon fra barnsben av. Materiell som er tilgjengelig for alle er nå standard i Europa, slik at krav om tilgjengelighet ikke er noe uforholdsmessig inngrep.
  2. Alle nye drosjeløyver skal forutsette tilgjengelige drosjer. Gamle drosjer skal erstattes med drosjer som kan benyttes av alle, når de byttes ut. Slike drosjer fins i standard produksjon over hele verden, (Eks: ”London-cabs”)
  3. Alle jernbanestasjoner i kommunen skal være universelt utformet. Hver togavgang skal ha materiell som sikrer trygg på- og avstigning. Det må også tas hensyn til syns- og orienteringshemmede, i forbindelse med automater og selvbetjening, med varsling ved påstigning og om bord i tog, busser osv.

 

Kultur og sport

Alle fasiliteter skal være brukbare for alle, med et servicetilbud som sikrer lik tilgang til tilbudene. Det gjelder kino, teater, idrettshaller, svømmehaller, grendehus, med mer. Å overse dette i vedlikeholdsprogrammer eller nybygg vil være å sende regninga til den kommende generasjon. Det er en moralsk forkastelig handling overfor en generasjon som i tillegg skal håndtere den kommende eldrebølgen.

 

Kafe- og restaurant

Alle nyetableringer skal være universelt utformet som forutsetning for nye skjenkeløyver, og tilstrekkelig service må finnes. Samme krav stilles etablissementer som skifter lokalitet. I den grad loven tillater det, skal krav også stilles etablerte bedrifter etter en overgangsperiode.

Slike krav vil endre tilbudet over relativt kort tid, og det vil ikke koste mye for verken det offentlige eller næringsaktørene.

 

Offentlige tjenester

Offentlige kontorer skal være universelt utformet. I en overgangsperiode må saksbehandlere sikre tilgjengelig møteplasser.

 

Bolig

Egnet bolig er en forutsetning for et godt liv. Tanken om ”likesinnede” har resultert i hopetall av trygde- og omsorgsboliger i getto-lignende bomiljø. Boligen er stedet der du selv lever ut store deler av dine ønsker, der pleier du omgang med familie og venner, og der samler du krefter mellom aktivitetene i et i varierende grad utadvendt liv.

Egen bolig er en rettighet i Norge. En slik bolig bør i størst mulig grad ligge der vedkommende selv ønsker å bo. Her vil interessene og ønskene ellers styre valgene; nærhet til bykjerne, nærhet til familie, nærhet til aktivitetstilbud, nærhet til natur, nærhet til møteplasser, nærhet til infrastruktur, nærhet til stillhet. Bare det enkelte menneske sitter med fasiten, og ønskene kan variere – hos alle med flytteplaner.

”Jeg selv er eksperten på hvordan jeg vil leve mitt eget liv.” (Adolf Ratzka, leder av the Independent Living Institute og kåret av Time til en av Europas mest visjonære personer).

Derfor er ikke getto – men mangfold – løsningen på funksjonshindras boligsituasjon. Enebolig, rekke eller blokk er det normale her i landet. Getto er unormalt.

”Likesinnede” er et begrep, men det kan ikke brukes innenfor noen bestemt gruppe. Det er ikke stort interessefellesskap mellom en pinsevenn og en festløve, selv om begge skulle sitte i rullestol. Begges egenart er det de selv som må finne best levekår for. Samfunnet skal bistå med den praktiske muligheten for dem begge.

 

Boligpolitikk:

  • I stedet for egne trygdeboliger, bør kommunen gå inn i nye boligprosjekter i samråd med den som skal ha boligen.
  • Kommunen bør bidra til standardisering av universell utforming i all boligmasse. På sikt vil dette avskaffe kommunens behov for spesialboliger.
  • Generelt er bolig et problem for enhver som skal inn i dagens boligmarked. Alle har nytte av universell utforming i ulike livsfaser; en forelder med barnevogn og fire handleposer, et familiemedlem med knekt bein og krykke, en med rullator, en med nedsatt syn eller bevegelighet. Å reetablere husbanken med store og billige lån for unge og funksjonshindra vil i andre enden av livsløpet spare kommunene for enorme investeringer i trygdeboliger. Nettogevinsten for kommunen kan hentes ut tidligere på grunn av folks flyttemønster.

 

Annet

Annen virksomhet og samfunnsbygging skal følge samme tankemodell; tilgjengelighet, brukbarhet og åpenhet for alle.

 

Del 6:Borgerstyrt personlig assistanse (BPA)

Brukeren blir gjerne sett på som en budsjettmessig utgiftspost, som skal omfattes av kostbare tiltak. Borgeren er derimot det hele og frie menneske, med rettigheter og plikter, mottaker og giver.

Derfor benyttes her begrepet Borgerstyrt personlig assistanse om BPA. Selve begrepet borger-/brukerstyring viser at dette ikke skal være en kommunal tjeneste, men en selvstyrt servicefunksjon der den enkelte med assistansebehov prioriterer bruken av sine assistenter.

 

BPA – et avgjørende frihetsverktøy

BPA ble utviklet av det ideelle andelslaget ULOBA.  

(Her må det skytes inn at begge forfatterne har et forhold til ULOBA, som vi for øvrig også har til kommunal BPA. Derfor kan vi ikke drøfte hvilke driftsformer kommunen bør velge. Men vi kan drøfte hva BPA bør inneholde, slik en del funksjonshindra selv har definert dette gjennom arbeidet med ULOBA-modellen. Vibeke M. Melstrøm har vært med på dette arbeidet siden prosjektgruppa APA ble etablert på slutten av 80-tallet, og ULOBA i 1991. Terje Marøy er på deltid personlig assistent i en kommune, og vikarierende funksjonsassistent (NAV-ordning) i ULOBA).

Det er ingenting i veien for at kommuner som vil drifte sine BPA-ordninger selv, kan gi ordningene ULOBA-modellens innhold.

Andelslaget ULOBA er drevet på non profit-basis, det kan ikke dele ut overskudd til andelseierne. Alle andelseierne er selv funksjonshemma, de er arbeidsledere i sin egen assistanseordning, og de har utviklet et system og en ideologi for den personlige assistansen som ivaretar de borgerrettigheter som enhver annen innbygger i Norge tar for gitt.

Det heter seg at den som har skoen på, vet hvor den trykker. ULOBAs BPA (www.uloba.no) kan derfor være en viktig faglig veileder for både kommunalt eller kommersielt organiserte BPA-ordninger. Selv om en kommune vil administrerer BPA-ordningene selv, eller velge en kommersiell aktør, vil det være uklokt ikke å undersøke hvilke verdier og praktiske ordninger som ligger i ULOBA-modellen. Ellers kan man bomme i forhold til de mennesker som skal nyte godt av denne praktiske assistanseformen.

Undersøkelser viser at folk i dette systemet er mer tilfreds enn de som har BPA gjennom kommunen. Det skyldes ikke at kommunene er ute av stand til å løse de administrative sidene ved ordningen, men at de ikke har tatt selve innholdet i ordningene på alvor. Samme anbefaling gis til kommersielle aktører.

BPA handler ikke om rett til å bestemme når gulvet skal vaskes, det handler om frihet og selvbestemmelse i eget liv, på alle samfunnets arenaer.

For et menneske med behov for assistanse for å leve, er selvstyring det avgjørende elementet i dette frihetsverktøyet. Hvis denne personen ikke selv får styre sin assistanse, vil ethvert begrep som frihet, likhet og menneskeverd være en uoppnåelig illusjon. Et åpent og tilgjengelig samfunn vil være utenfor rekkevidde.

Borger-/brukerstyring er derfor ikke en måte å organisere kommunale tjenester på, men den enkeltes egn måte å organisere sitt frie og selvstendige liv!

Hvis en ordning med personlig assistanse ikke inneholder denne friheten, så er det heller ikke en borger-/brukerstyrt ordning; en BPA-ordning.

Selv om kommunen etter en vurdering betaler utgiftene i en slik ordning, er det den enkelte som skal styre suverent. Hvis kommunen blander seg inn i hva innbyggeren bruker assistentene til, så fratar man innbyggeren råderett over sitt liv. Hvis kommunen krever innsyn i, eller rapport om, hva assistentene gjør, blander de seg inn i en innbyggers private sfære, noe som vil være utenkelig overfor en innbygger uten funksjonsnedsettelser. Dette vil være et overgrep i strid med de grunnleggende menneskerettigheter, og viser at saksbehandlere ikke har et bevisst forhold til personlig frihet. Slik er tilstanden i svært mange kommuner i forhold til BPA.

Dette skjer ikke av ond vilje, men ut fra et ønske om å kontrollere at ordningen fungerer.

Trygghet for at det man betaler for er faglig forsvarlig, er isolert sett forståelig. Men dette kan ikke skje ved å pålegge assistenter å rapportere om personlige forhold. Kommunen kan spørre personen det gjelder om assistansen fungerer. Folk med assistanseordninger er jo like oppvakte somresten av befolkningen, og de kan framføre sine egne synspunkter uten å gå omveien om en assistent. Assistenten kan benytte tillitsvalgte eller HMS-ansvarlig om det er arbeidsmessige forhold som ikke fungerer godt nok. Der kan slikt tas opp med krav om å bringe arbeidsmiljøet i orden.

Altså på nøyaktig samme vis som for alle uten funksjonsnedsettelser.

Det vil være en personlig katastrofe om en person roter det slik til for assistentens arbeidsmiljø, at han mister styringen i sin personlige assistanseordning. Her er det altså sammenfallende ønsker og mål i trekantforholdet person med assistanse, assistent og kommune.

 

Medisinering

Enkelte mennesker med funksjonsnedsettelser må ha daglige doser medisiner. Det har fra enkelte profesjoner blitt brukt som innvendig mot BPA. En slik innvending kan avvises direkte. I dette landet tar enhver borger sine egne medisiner etter legens anvisning. Det er ingen forskjell på å kunne løfte tabletten selv, i forhold til at en assistent løfter den for deg. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser må ha tilsyn med slikt, uavhengig om personen har en fysisk funksjonsnedsettelse i tillegg eller ikke.

Enkelte kommuner har i høringen til BPA-rettighetsloven vært bekymret for hensynet til liv og helse. Men dette hensynet er ikke annerledes for funksjonshindra enn for alle andre. Når liv og helse trues, skal relevant myndigheter varsles, uavhengig av om en person sitter i sofa eller rullestol.

 

Lønnsomt

BPA er også en forutsetning for at mange funksjonshindra kan delta i yrkeslivet. Assistanse til å stå opp, måke snø for at en rullestol skal kunne ta seg fram, transport til og fra arbeidsstedet – er eksempler på at BPA kan bidra til at den enkelte kan delta i samfunnsbygging på like vilkår som andre. Dette er også god samfunnsøkonomi.

En person som løftes ut av uføretrygden og betaler skatt, vil i løpet av et yrkesliv stå for en samfunnsbesparelse på et tosifret millionbeløp – samtidig som hun/han sikres bedre livskvalitet.

Bare de 90.000 arbeidsføre funksjonshindra som i dag er stengt ute fra arbeidslivet, har et innparingspotensial på 20 milliarder (pluss-minus) i uføretrygd, pluss kanskje åtte-ti milliarder i skatteinngang. Delere av slike summer årlig i 2010-kroner, kan alene finansiere mange reformer.,

 

Valgfrihet innenfor BPA

Lov om sosiale tjenester fastslår at kommunen skal tilby BPA. Men kommunen kan selv vurdere om den skal innvilge BPA, hvilken arbeidsgivermodell som skal benyttes, eller om det skal tilbys tradisjonelle kommunale tjenester.

Tradisjonelle kommunale tjenester er kommunestyrt og hindrer ofte den enkeltes reelle samfunnsdeltakelse og frie livsutfoldelse. Det er vanskelig å se at en slik tjeneste ivaretar den enkeltes menneskerettigheter, med mindre vedkommende selv foretrekker slike tjenester fremfor BPA.

En lov om rettighetsfesting av BPA ble lovet i 2005, og alle partiene støttet dette. Den rødgrønne regjeringen har lagt lovforslaget på is. Vinteren 2010 ble saken purret opp av Høyre, men regjeringen har ikke satt noen dato for rettighetsfesting. (I Sverige ble BPA rettighetsfestet i 1994).

Det fins tre modeller for organisering av BPA i dag. Forutsetningen for alle BPA-ordninger er at den som har assistansebehovet selv er arbeidsleder for sine assistenter. Alternativt at en annen utpekes av denne dersom vedkommende selv ikke er i stand til å administrere sin egen ordning, jfr. Rundskriv I 20/ og I 15/2005). Ellers er det ingen BPA-ordning.

 

Fungerende arbeidsleder

Mindreårige og personer med kognitive funksjonsnedsettelser kan ikke administrere sine assistanseordninger selv. I disse ordningene ansettes det fungerende arbeidsledere. Disse blir ansatt av juridisk representant for den som har assistansebehovet (foresatte eller hjelpeverge)

 

Den kommunale modellen

Assistentene i ordningen ansettes i kommunen. Arbeidsleder (den som skal ha assistansen) skal etter intensjonen selv rekruttere sine assistenter. Arbeidslederen setter selv opp arbeidsplan, ferieplan, mv for sine assistenter og prioriterer sine ønsker i forhold til det livsløp han/hun legger i perioden. Kommunen besørger lønn og sosiale utgifter for assistentene.

Erfaring viser at det i denne modellen ofte oppstår rolleblanding, nettopp fordi det er lov om sosiale tjenester som styrer ordningen. Kommunen går ofte inn og styrer, etter et ønske om kontroll i forhold til sitt eget definerte ansvarsområde.

Det ligger også en fare i at enkelte kommuner krever at assistenter skal rapportere om sine daglige gjøremål. Assistenter skal kun rapportere til sin arbeidsleder om forhold knyttet til arbeidet. Å rapportere til kommunale etater vil være brudd på den taushetsplikt som må gjelde for arbeid i private hjem. Arbeidsleder rapporterer til kommunen om assistansen fungerer i forhold til vedtaket. Det er tilstrekkelig.

Oppstår arbeidsmiljøproblemer er ikke helse- om omsorgsavdelingen rapportinstans, men fagforeningens tillitsvalgte eller kommunens verneombudstjeneste. Det er disse som er første linje i forhold til arbeidsmiljø og arbeidskonflikter, og som skal konfrontere arbeidslederen om problemer i arbeidsforholdet. Først om situasjonen låser seg, er det naturlig å bringe en potensiell konflikt til høyere nivå.


Arbeidsledelse

Kommunene har foreløpig ikke systematisert opplæring i arbeidsledelse. Det gir potensial for arbeidskonflikter. Ledelse er et fag som man ikke kan forvente at funksjonshindra behersker bedre enn andre. Faktisk kan det være en brå overgang fra å være mottaker av et helse- og omsorgstilbud, til plutselig å leve fritt med ansvar for sitt eget liv og andre menneskers arbeidsmiljø.

Forskning ved Østlandsforskning og evaluering ved ECON økonomisk analyse viser at BPA i den ikke-kommersielle ULOBA-modellen i dag oppleves friere, og er dessuten billigere enn kommunal BPA.

Tilløp til misnøye skyldes ikke at kommunene ikke kan organisere et tilfredsstillende BPA-opplegg. Men mange kommuner har ikke tatt seg tid til å lytte til "brukerens"/innbyggerens egne ønsker, og de har ikke satt seg inn i ideologien bak en slik ordning. Ordet frihet må vektlegges mer enn ordet kontroll.

 

Andelslagsmodellen

I dag finnes det kun ett andelslag som driver med BPA. Deres virksomhet er beskrevet på nettstedet www.uloba.no. ULOBA er et ideelt andelslag/samvirke, der arbeidsledere eier en andel hver i virksomheten. I dette andelslaget er non-profit vedtektsfestet. Det sikrer at midlene i virksomheten skal komme assistansen til gode. Om det ikke husholdes nøkternt, er det funksjonhindra andelseiere selv som rammes direkte. Deri ligger et incitament for profesjonalitet, slik at stordriftsfordeler kan tas ut for å holde kostnadene nede, og samtidig ivareta kvalitet i assistansen. Selv med påslag i timepris til administrasjon og drift, viser ECONs beregninger at kostnadene er lavere enn i kommunale ordninger, og tilfredsheten større. Det siste fordi den enkelte opplever større personlig frihet.

 

Lederopplæring

I ULOBA-modellen er kurs i lederutvikling grunnleggende så vel som obligatorisk.

Der kurses man også gjennom likemenn som selv er arbeidsledere i egne assistanseordninger. Likemannsveiledningen er med på å gjøre arbeidsledere bevisste og trygge på hva man kan oppnå av livskvalitet med BPA.

I ULOBA-modellen er det den enkelte som selv søker etter og ansetter sine assistenter. Om han/hun ønsker, kan en personlige rådgiver benyttes. Alle får tilgang til en personlig rådgiver som han forholder seg til så lenge ordningen er administrert i ULOBA.

Assistentene er formelt ansatt i ULOBA, som forestår lønn og sosiale utgifter, forsikrings og pensjonsordninger, og alt som hører et arbeidsforhold til av rettigheter og plikter. En slik organisering hindrer også sosial dumping av assistentenes arbeidsforhold, som det alltid vil være en risiko for når kommersielle aktører kommer på banen.

 

Egen bedriftsmodell

I denne modellen registrerer den enkelte sitt eget firma og ivaretar både arbeidsledelse og arbeidsgiveransvaret ovenfor assistentene. Dette sikrer full grad av selvstyring, og dette imøtekommer ideen med BPA helt og holdent. I flere land er dette en vanlig ordning.

Det man imidlertid har sett eksempler på i andre land, er at arbeidsledere har dumpet assistanselønninger og sosiale vilkår for øvrig. Funksjonshindra er verken bedre eller verre enn den øvrige befolkning. Ettersom BPA er offentlig finansiert, bør også det offentlige uavhengig av ordning, ha i sine kontrakter minimumskrav til arbeiderrettigheter, regnskapsplikt, mv.

Opplæring i arbeidsledelse er nødvendig uavhengig av organisasjonsmodell. Dette må ivaretas slik at god ledelse kan utøves, og man ikke får uønskede arbeidskonflikter og dårlige vilkår, til skade for alle parter.

 

Kommersielle assistanseleverandører

I dag finnes det noen få kommersielle assistanseleverandører. Med rettighetsfesting kan det komme atskillig flere. I et slikt opplegg er kommunen fritatt for enhver befatning med ordningen, bortsett fra å innvilge de økonomiske rammene.

En slik organisering av assistanse innebærer samme risiko som kommunale ordninger, graden av reell selvstyring kan bli redusert. Den som skal ha BPA må sikres at han får en reell BPA-ordning, og ikke avspises med en begrenset variant av tradisjonelle hjemmetjenester.

En kommersiell aktør må vise profitt. Det åpner for at midler kanaliseres bort fra assistansen og kan ha innvirkning for graden av livsutfoldelse for den enkelte, som mulighet for ferier, kino/teater/konserter på kveldstid, osv. Det må ikke skje.

Også i et kommersielt system må arbeidsleder være suveren i valg av assistenter og styring av ordningen for at det skal være en BPA-ordning. Fins ikke den friheten, er det heller ikke borger-/brukerstyring, og selskapet leverer ikke i forhold til den oppgaven de har påtatt seg. Kommunen må derfor i slike tilfeller både vurdere grad av selvstyre - og arbeidsvilkår for assistenter. Det siste for å hindre sosial dumping på et område der det i et stramt arbeidsmarked kan være attraktivt å hente inn utlendinger.

 

Regjeringen foreslår valgfrihet

I det ventede lovforslaget er det foreslått valgfrihet hva gjelder organiseringen av BPA. Dermed har den forutsetningen stort flertall på Stortinget. Denne delen av lovforslaget er innenfor hovedtanken av hva BPA er, en måte å styre sitt eget liv. Selv om de ulike modellene byr på utfordringer i forhold til tradisjonell tenkning rundt offentlig finansiering, må det være størst mulig grad av valgfrihet innenfor et så personlig område som BPA.

 

Tjenestekonsesjon

Innkjøpsreglementet åpner for forenklet innkjøpsprosedyre ved valg av ideelle aktører. I dag finnes bare en slik aktør, ULOBA.

Men en kommune kan også innhente anbud fra forskjellige kommersielle aktører. Her er det igjen viktig å lytte til hva de funksjonshindra som har utviklet ordningen mener. Innenfor et område som BPA er det naturlig å sikre faglig forsvarlighet gjennom tjenestekonsesjon.

Konsesjonsvilkårene kan langt på vei sikre at assistansen blir vellykket. Disse må gi personen med assistansebehov reell styring med egen ordning. Ellers er det BPA kommunen betaler for. Opplæring i arbeidsledelse for å ivareta assistentenes arbeidsmiljø, sikre anstendige arbeids- og lønnsforhold, med mye mer, bør være elementer i tjenestekonsesjonen.

Innholdet i konsesjonskravene er helt avgjørende for å sikre B'en, borgerstyringen, i fremtidige BPA-ordninger.

 

Politikk:

Kommunen bør arbeide for å finansiere BPA gjennom folketrygden, slik at ikke bosted og ulike kommunale prioriteringer skal avgjøre kvaliteten på den enkelte innbyggers BPA. BPA i forbindelse med arbeid, eller funksjonsassistanse, er en velprøvd ordning for arbeidslivet, finansiert gjennom trygdeetaten. Erfaringene derfra, med den store tilfredshet arbeidsledere har med funksjonsassistanse, er et godt argument for at BPA kan løftes ut av kommunen og over i trygdeetaten.

 

Del 7: Ord, utrykk og fordommer

Helsevesenet, særlig legeprofesjonene, har definert den offentlige oppfatning av funksjonshindra gjennom århundrene. Det har formet ordbruk og fordommer som funksjonshindra fortsatt sliter med. En del medisinske uttrykk egner seg knapt som skjellsord i et humanistisk/religiøst fundert samfunn.

  • "Invalid(itet)". Dette er et grotesk ord som betyr verdiløs, ugyldig. Ordet egner seg ikke til respektfull omtale av likeverdige samfunnsborgere. Dette er en nedvurdering av forskjellighet, som ikke lar seg forsvare i en menneskerettighetskontekst, der nettopp likeverd - eller validitet - er bæresøylen.
  • Betegnelsen "Spesielle behov" skaper spesielle kommunale tjenester, og setter innbyggeren i et avhengighetsforhold til omgivelsene. Funksjonshindras behov er ikke annerledes enn andres behov. Behovene er å sove, stå opp, spise, gå på jobbe, være sosial og alt annet. For å leve et slikt liv behøves ikke helsetjenester, men praktisk assistanse. Slik kan BPA frigjøre ressurser til helse- og omsorgstjenester, som i dag er presset blant annet fordi syke- og hjelpleiere brukes til å assistere friske mennesker. Disse skal ta seg av syke, ikke funksjonshindra.
  • IPLOS-registeret er det offentliges kartlegging av funksjonshindra mennesker. Det er et avviksregister, som vi kjenner best fra nazitidens eutanasi-program for funksjonshindra under annen verdenskrig. IPLOS fokuserer i dag utelukkende på folks begrensninger, ikke på løsningene for å leve fritt. Man registrerer, med karakter, folks egen evne til å spise, drikke og gå på do. Det står ingenting i registeret om hvordan det offentlige rom kan åpnes for vedkommende, eller hvilken assistanse vedkommende må ha for å arbeide eller inneha et politisk verv. IPLOS er en politisk/byråkratisk avsporing av menneskeverdet for funksjonshindra. Det bør avvikles.

Uheldige ord, uttrykk og atferd kan eksemplifiseres i det uendelige. Målet for kommunen må være å akseptere annerledeshet som likeverd. Det er kommunens ansvar å fjerne all diskriminering innenfor alle offentlige arenaer og møteplasser.

 

Del 8: Verdigrunnlag for all kommunal styring

Med utgangspunkt i dette Manifest, krever Manifestets tilhengere at kommunens politikk og forvaltning må formes innenfor den klassiske rammen av frihet, likhet og brorskap. Med en slik materialisering av etikkens gyldne regel og de universelle menneskerettigheter, kan kommunen bli en god kommune å bo i for ALLE innbyggerne.

 

***

 

Manifestet ble skrevet i 2008 og revidert 12. mai 2010. I følge Google er det nå på sakskartet i et tresifret antall norske kommuner.

 

 

...