...

Krig er politikkens fallitt

En ny erkjennelse er i ferd med å sige inn i den vestlige verden. En krig skaper flere problemer enn den løser. Vi var mange som advarte not felttoget i Afghanistan. Det er altså ikke etterpåklokskap som utløser en økende motstand mot de strategiske valg i krigen mot terror.

 

Av Terje Marøy

 

Forord

Den krigshissende høsten 2001 var det få motforestillinger i det politiske miljø og media mot bombekrig og deretter invasjon av Afghanistan. Krigen ble igangsatt uten mål og mening, som et hodeløst hevntokt. Når galt først var skjedd, hadde ikke NATO noen som helst plan for å konsolidere stillingen, og finne de kompromisser som kunne starte en fredsutvikling. Dette må et stadig økende antall vestlige unge menn betale for med sitt liv. Lidelsene for det afghanske folk, særlig sivile, ser vi ingen ende på.

 

Latterliggjort

De røster som hadde motforestillinger i 2001, ble latterliggjort. Selv enkelte bistandsorganisasjone, som Flyktningrådet (nå Flyktninghjelpen) med en tidligere general på førerplass, ga helhjertet støtte til krigen, til stor frustrasjon for ansatte nedover i rekkene.

Derfor fikk også den lille antologien De nye korstogenes tid (redaktør Vegard Velle - Spartacus) liten oppmerksomhet. Men boka er i ettertid et dokument som jeg tror står seg. Etter ni år er vi i ferd med å tape det som ble påbegynt i ørska. (Jeg vil skrive en egen artikkel om dette når jeg får hodet over vann).

Romjula 2001 skrev jeg et innlegg i boka, som kom ut på nyåret 2002. Med den kunnskap vi nå har, ville jeg trolig skrevet mer temperert i dag. Men drøftingene dengang er fortsatt relevante. 

Teksten nedenfor er ikke identisk med hva som står i boka, men den er førsteutkastet mitt. Velle måtte selvsagt redigere, slik at boka fremsto som en helhet. Slik vil og må det være i en antologi.

Jeg har ikke rettigheter til bokas tekster, med den helhet den representerer. Derfor gjengir jeg bare førsteutkastet til min egen tekst nedenfor, som er noe mer omfattende enn i boka.

Artikkelen kommenterer Norges tre siste kriger, samt en liten påminnelse om sprengkraften i den palestinsk-israelske konflikten som skaper globale fronter.

Takk til deg som vil sette av tid til å lese dette.

TeMa

 

***

 

Krig er politikkens fallitt

Av Terje Marøy (romjula 2001)

 

Krig er den endelige konklusjon på en mislykket politikk. På seierens dag er få makthavere, de norske inkludert, villige til å ta denne ydmykelsen inn over seg. I stedet blir skeptikere, opponenter og analytikere utsatt for ringeakt og latterliggjøring. Jeg - som tidligere offiser - kan ikke se noe latterlig i at enkelte vil bruke tid på å finne alternativer til å drepe.

Skeptikerne - mange av dem fjernt fra militærvesen og politioppgaver - anklages for ikke selv å fremme gode praktiske alternativer. Da må jeg få minne om at vårt voldelige maktapparat betales av skattekroner fra oss alle. Det er maktapparatets oppgave å vurdere alternative handlemåter, de er trent til det, og det er standard i militære og politimessige analyser. Jeg vil ikke kritisere Forsvaret og Politiet for manglende kreativitet forut for våre siste kriger. I stedet vil jeg sette spørsmålstegn ved et omnipotent politikerkorps som ikke benytter sitt redskap konstruktivt. I stedet har politikerne lagt krigsterskelen så lavt at krig synes å bli et premiss i stedet for en siste konklusjon. Vi har også sett en betenkelig uklar grense mellom politimessige og militære prioriteringer.

Den reduserte respekt for menneskeliv som jeg synes å ane i vår krigspolitikk, burde mane til ydmykhet. I stedet hånes humanister som mot mange odds forsøker å bevare humanitære og politiske verdier.

 

- Bomber virker ikke, er ett av humanistenes latterliggjorte utsagn om krigen i Afghanistan. Selvfølgelig virker bomber, spørsmålet er om de er egnet i forhold til de uttalte mål. Det krever adskillig dypere analyse enn i den krigsjubelen vi har opplevd krigshøsten 2001.

Med vantro har jeg registrert at da den forhatte terrorbalansen mellom øst og vest ble avviklet, ble også krigsterskelen senket. To supermakter sluttet å holde hverandre gjensidig i ørene. Vi trodde at det skulle gi fredsbygging. I stedet ser vi at krigshissere har fått fritt løp. Etter 40 års kald krig, eller skal vi si kald fred, har landet vårt praktisk talt uten diskusjon vært kastet ut i tre varme kriger de siste ti årene. I stedet for analyse, fredsbygging og forhandlinger, har krig blitt et anvendbart pressmiddel.

Vår suverene styrke gjennom NATO gjør oss i stand til å krige uten å risikere tap av egne liv. Kanskje har krigene vært nødvendig, det vet vi ikke, for alternativene er ikke prøvd. Likevel kan ett slås fast. Våpen, militærstrategi og bakkestyrker er intet sesam som løser enhver politisk konflikt bare overlegenheten er stor nok. Jeg skal kort gå inn på de tre siste krigene Norge har deltatt i.


Gulf-krigen ...

... i Kuwait har et klassisk forløp. En stat ble angrepet og okkuppert. De voldtatte lykkes, formodentlig på grunn av sin rikdom, å knytte allianse med militærstyrker som drev motstanderne ut. Folkerettslig var den krigen på trygg grunn, selv om man også dengang unnlot å prøve fredelige løsninger. Antagelig ville det vært nytteløst.

Gulfkrigen introduserte et nytt begrep, krirugisk bombing. Militærfaglig er jeg imponert over treffsikkerheten til amerikanske raketter og flybomber. Betydningen av luftherredømme er dramatisk endret. Man lar seg faglig imponere av bombemål framstilt nærmest som videospill der dyktige operatører treffer akkurat det de sikter på. En vandring i f.eks. Beograds gater viser treffsikkerheten, (som det svekker troverdigheten av at Chinas ambassade langt ute i en skrint befolket drabantby kunne være feilmål).

Presisjonen til tross, selv de mest avanserte våpen er avhengig av menneskene som styrer dem. Tolking av satelittfoto, feilvurdering hos flymannskap i stor høyde, mm, åpner for feilbombing i nokså stort omfang. Noe unøyaktig sagt, man treffer det man sikter på, både når man sikter på en militærinstallasjon eller en skole som forveksles med ei kaserne. Det vil være galt å si at man bomber feil med forsett, men feilbombing er påregnelig. Dette må en ta høyde for når hensiktssmessigheten av bombekrig vurderes.

Militærteknisk var gulfkrigen enkel å føre. Landskapet er flatt. Det fantes ingen dekning for de tallrike irakiske styrkene. Her kunne pøses på med alt man hadde av moderne bomber og granater. Selv nedgravde styrker ble filleristet. Når så overlegne bakkestyrker ble satt inn, var resultatet gitt.

I vestlig krigsrus gjennomførte vi en massakre i krigens sluttfase. "Dødsveien til Basra" er begrepet som minner oss om krigens farvelsalutt. En kolonne med flyktende soldater og sivile ble tilintetgjort. Ingen ansvarlige myndigheter har offentlig stilt spørsmål ved denne siste bombingen. Var den etisk forsvarlig? Kan den forsvares siden de drepte var våre fiender og ikke fortjente bedre?

Vi stiller ingen spørsmål ved unødig drap av soldater. De er krigere og fortjener ikke bedre. Mot dette må anføres at den enkelte soldat ikke bærer ansvar for den krig han er kommandert ut i. Han kommer fra hjem og familie som han vil tilbake til. Han ønsker å leve et fredelig liv og se sine barn vokse og skape seg en bedre fremtid enn han fikk selv. De irakiske soldatene var kort sagt en fattig arbeiderklasses sønner, som ble satt i en situasjon de selv ikke hadde herredømme over.

I dette lys ser jeg på dødsvei-massakren på flyktende soldater og sivile som en feilvurdering, antagelig utfordret den grensen mot krigsforbrytelse. Om ikke juridisk, så var den ihvertfall en forbrytelse mot ethvert humant ideal.


Etter krigen ...

... kom blokaden. Dens mål var å tørke ut folkets støtte til Saddam Hussein. Hussein opptrer imidlertid med nøyaktig de egenskaper vi selv har tillagt ham, total ufølsomhet overfor sitt lidende folk. Blokaden, kombinert med regelmessige bomberaid, har kostet et stort antall mennesker livet. Tallene varierer både over og under en million døde. Hussein har det derimot bra.

Når vi i vesten diskuterer problemet legges ansvaret på Hussein. Men det er vi selv som gjennomfører dette folkemordet. I Norge regner vi oss som humane og etisk høyverdige. Hvordan er det da mulig å begå disse massedrapene uten å ta et oppgjør med denne strategien. Når Hussein opptrer med den ufølsomhet vi forutså, er det vår plikt å revurdere sanksjoner som ikke virker. Slik denne saken har vært drevet er en nærliggende konklusjon: Vi aksepterer folkemord, hvis det er langt unna, hvis det ikke er synlig i de største mediene, og hvis vi kan legge skylda for våre egne handlinger på andre.

Derfor har vi oss selv å takke når det vokser fram hat mot den vestlige "sivilisasjon" i den arabisktalende del av verden.


Kosovo-krigen ...

... skiller seg fra gulfkrigen. Det folkerettslige grunnlaget manglet. Blendet av gulfkrigen trodde man at bomber kunne frelse, uten å skjele til det ubehagelige faktum at bomber uten bakkemannskaper har liten militær effekt. Bombekrigen ble da også en fullstendig fiasko i forhold til målsettingen om å hindre etnisk rensning og sikre et multietnisk Kosovo.

Flere Nato-offiserer har i økende grad begynt å bruke begrepet "mission failure" om krigens langtidsvirkning.

I mangel av ideologisk substans, kalte man det en krig for menneskerettigheter, praktisk talt uten politisk drøfting. Min partikollega Erik Solheim forsvarte SVs besynderlige standpunkt til krigen med bl.a. at Kosovo-albanere han snakket med støttet bombingen. Det er knapt noen prestasjon å finne undertrykte mennesker som støtter bombing av fienden. Jeg tror nok at det ville vært flertall i det palestinske folk for å bombe Israel, uten at jeg ser hensynet til menneskerettighetene har fått våre politikere til å overføre sin besynderlige logikk til den konflikten. I 1940-45 var det ikke mye motforestillinger her hjemme mot bombingen av tyske byer, som veteranen general Johan Christie fikk sjelekvaler over etter krigen. Jeg skulle ønske dagens politikere kunne tatt til seg erfaringer fra slike menn som ham.

Man skulle tro at politikerne i større grad ville trukket vår krigsekspertise, offiserene, inn i vurderingen før Jugoslavia ble bombet. Våpen og krigsstrategi er først og fremst praktiske verktøy. De som betjener verktøyene vil kunne si noe om disse verktøyene er egnet til å løse det foreliggende problemet. Man lar ikke politikere fortelle en tannlege at han skal bruke skalpell for å borre ei tann.

I Jugoslavia valgte vi bomber, uten å analysere alternativene. Det gikk da også galt. Ei ukes planlagt bombing ble til en to måneders utmattelsesprøve. Albanerne vi skulle beskytte, ble fordrevet i hundretusener, dels med blodige massakre som langt overgikk problemet før krigen startet. Da regimet i Beograd endelig ga opp og tillot NATO å rykke inn i Kosovo, skjedde akkurat det samme. I ly av den krigsavskrekkende styrken gjennomførte albanske grupper sine massakre og etniske rensning. Kosovo er lenger unna multietnisitet enn noen sinne. Minoritetene forlater landet.

Vi valgte en krigsstrategi som hadde motsatt effekt av hva min ville oppnå. Skulle albanerne sikres, måtte vi hatt mannskaper på bakken, med fare for tap av vestlige soldaters liv. Når det ikke var vilje til det, burde vi vite at resultatet ble som det ble. Ved å trekke ut OSSEs politistyrke før den var etablert og effektiv, ved å fjerne de humanitære organisasjonene og mediene, bidro vi tvertimot til å aksellerere den etniske rensningen. Vi glemte at det hverken på Balkan eller andre steder går an å dele folket i de gode og de slemme. Det handler om at den som har makt, også har makt til å bruke og misbruke den. En militærfaglig debatt måtte ha konkludert med at krig uten bakkestyrker ikke ville nå de målene vi ønsket.

Etter fiaskoen har det vært uvilje til å diskutere erfaringene. Det har gitt krigshisserne anledning til å råde banen alene. De har malt krigføringen i seierherrenes farger. Fiaskoen fortegnes ved at målet er justert i ettertid. Nå heter det at krigen førte til Slobodan Milosevics fall, og har bidratt til en positiv utvikling i Jugoslavia.

I dag lever Kosovos minoriteter bak piggtråd eller beskyttet i sine enklaver av sterk konsentrasjon av NATO-styrker. Det er forbundet med livsfare for en serber, ungarer eller sigøyner å bevege seg uten sikring i Kosovo. Det samfunnet krigen skulle sikre må bygges møysommelig fra bunnen av. Arbeidet starter med handicap - et gjennomsyrende hat folkegruppene imellom. Vårt valg av strategi åpnet for grusomme krigsforbrytelser som mange har et forståelig ønsker om å hevne.

Milosevic ble rett nok fjernet, men først etter at folket selv tok affære og kastet ham etter forsøk på valgfusk. Hans regime var på sammenbruddets rand allerede før krigen. Mye tyder på at han ville falt uten bombene, tvertimot fikk disse folket til å samle seg om ham.

 

11. september 2001

Mange føler at 11. september var et historisk vendepunkt. På mange måter var det også det, fordi USA fikk smake frukten av sin egen sæd. Sæden var den kritikkløse støtte til regimer i mange deler av verden der fattige utbyttes og menneskerettigheter brytes daglig. USAs befolkning fikk føle smerten ved å være ute av stand til å forhindre at over 3000 new-yorkere fra et førtitall nasjoner ble massakrert. Man fikk se globale skadevirkninger for store deler av det internasjonale næringsliv. Noen få fanatikere kunne gi multinasjonale selskaper banesår. Ja, heller ikke laksen i utkantnorge gikk fri. Fall i chilensk lakseeksport til USA høsten 2001, skyldtes (bl.a.) flysikringstiltak og manglende restaurantbesøk i USA. Dermed oversvømtes det europeiske markedet med billig chilensk laks, slik at norske oppdrettere ikke engang får dekket selvkost.

Fra en terrorists synspunkt var denne aksjonen vellykket hinsides fantasiens grenser.

Nytt er det også at regimer av alle slags politiske avskygninger signaliserte verbal støtte til kampen mot terror. Denne støtten kan bli epokegjørende. Jeg frykter imidlertid at mangel på helhetlig tenkning og hastverk kan skusle bort de verbale erklæringer. Allerede etter en måned var det full krig i Afghanistan. På den tiden var det neppe mulig å analysere kompleksiteten i en verdensomspennende terroraksjon. Uten motforestillinger allierte vi oss med afghanske stammegrupper, som under borgerkrigen selv har stått i spissen for blodige terrorhandlinger.

Vi tok oss heller ikke tid til å vurdere nytten av virkemidlene i lys av målet, nemlig å knuse bredden i internasjonal terror.

Militært var utfallet gitt i samme øyeblikk som vestens militærmaskin allierte seg med den lokale nordalliansen. Denne alliansen hadde fortsatt bakkestyrker nok til å utnytte det luftherredømmet USA ga dem. Moderne luft- og bakkestøtte av tunge våpen gir en hvilken som helst fungerende styrke enorme fordeler. Derfor kunne en forvente at Taliban-hæren kom til å forvitre temmelig raskt. Det gjorde den også, dels på grunn av enorme tap på liv og materiell, og dels på grunn av den psykiske belastningen det er å bli bombet. Granatssjokk er velkjent fra de store krigene. Jeg kan forsikre at det å befinne seg i nærheten når en tung sprengladning går av kan riste stridsviljen ut av den sterkeste.

Taliban- og Al-Qaida-lederne gjorde som mange despotiske systemer før dem. De allierer seg med sin gudetro for å fenge sine medløpere. Selv troen blir hard å bevare når man ser at seieren uvegerlig går i retning av de troende som har de vantros hjelp.

På plussiden i Afghanistan må en så langt registrere at landet er frigjort fra et regime som uansett måtte bort for å skape et rettssamfunn, ikke minst for kvinner. Positivt er det også at man har lykkes å skape en samlingsregjering. Hvordan denne vil fungere gjenstår å se, likeså hvordan de sivile rettigheter utvikles. Jeg ser at kvinner ikke blir fengslet lenger for å kaste sløret. Jenter får skolegang igjen, og lederne fører et moderat språk. Jeg har også fått med meg at jurister har tatt til orde for å steine utro kvinner ihjel med mindre steiner, og hengte forbrytere skal skjæres ned etter et kvarter i stedet for etter fire dager. De store reformene ser jeg likevel ikke i denslags signaler, men min sarkasme vil forhåpentligvis vise seg ubegrunnet.

Likevel er det grunn til å kritisere krigen, først og fremst fordi den kom for tidlig. Kanskje var den nødvendig, men da burde den kommet som resultat av at alt annet mislykkes, ikke som nå at den ble et første tiltak. En NATO-krig er såvidt overlegen at taktiske hensyn som førsteslag og overrakelse ikke lenger er avgjørende elementer.

Fundamentet for min kritikk er tanker omkring hvilke liv som er mest verdt. Er et liv på landsbygda i Afghanistan like mye verdt som et liv på Manhatten? Vi er kjent med at historieløse amerikanske offiserer åpent har utfordret denslags tanker på Balkan, som general Franz Bøhme gjorde samme sted for 60 år siden. Forskjellen er at amerikanerne har nøyd seg med retorikk der Bøhme drepte titusener, og den forskjellen er ikke uvesentlig. Men uttalelsene i seg selv er egnet til å gjenåpne gamle sår og gjødsle nytt hat.

Hverken toneangivende medier, politikere eller krigslederne har dvelt ved drapsberegninger under krigen i Afghanistan. Før beregningene er offentliggjort, er det støtende å håne krigsskeptikerne. I slike drapsberegninger det mange parametre, jeg nevner fire av dem:

- Hvor mange sivile vil dø som følge av de direkte krigshandlingene?

- Hvor mange sivile vil dø som følge av fluktrelatert sykdom og hunger?

- Vil årstiden ha betydning for sivil dødelighet, med tanke på bl.a. mulighet for å yte nødhjelp.

- Hvor mange vil dø som følge av at vi bruker langtidsvirkende våpen, som miner og klasebomber, mm?

For en sivilperson kan slike beregninger virke kyniske, men den faktiske krig er enda mer kynisk. Dette er parametre som hører til den obligatoriske hjemmeleksa før våre politikere skal beordre krig. Hertil kommer at adekvate analyser i seg selv kan virke krigsforebyggende. Jeg frykter at hjemmeleksa aldri ble gjort.

Motpostene blir prognoser over hvor mange som kommer til å dø som følge av et menneskefiendtlig regimes undertrykkelse, og fremtidig terror knyttet til de gruppene regimet beskytter.

Hvor balansepunktet skal gå, burde være en politisk vurdering i åpenhet. Er det misforhold mellom det antall sivile døde vi aksepterer i forhold til den trussel som skal avverges, vil vi tvinges til å prøve alternative løsninger. Kan vi akseptere ett uskyldig menneskeliv tapt som hevn for terroren på Manhatten? Neppe - fordi urett ikke kan rettes opp gjennom hevn. Kan man akseptere ett uskyldig menneskeliv, tusen, titusen, i en global kamp mot terror? Kanskje - men da må vi med overlegg avgjøre hvor smertegrensen skal gå - og om tiltakene våre virker. Hastverket tyder på at NATO har vært ute etter å vise handlekraft, koste hva det koste vil.

I løpet av 2002 bør vi ha en fasit over hva krigen har kostet det sivile Afghanistan. I løpet av, la meg si 2005, kan vi si noe om krigen har hindret terror, slik at målsettingen er i nærheten av å bli oppfylt. Før slike data foreligger virker krigshyllesten noe malplassert.


Velment uforstand

I hele etterkrigsstiden har det internasjonale samfunn kjempet hardt for å skape regler for krigføring. Målet har vært å utvikle motvekter - for å hindre krigsutbrudd, og for å redusere brutaliteten og skadevirkningene på det sivile samfunn. Vi arbeider med forbud mot spesielle typer våpen, regler for håndtering av krigsfanger og regler for behandling av sivile. Dette arbeidet er gitt betegnelsen krigens folkerett, hvorav de fire genevekonvensjonene med tilleggsprotokoller er de mest kjente. I forhold til dette regelverket er det ofte venstresiden i norsk politikk som latterliggjør. I en slags allvitenhet har enkelte kommet til at det er meningsløst å snakke om lov og rett i krig, der lov og rett er brutt ned, og internasjonale konvensjoner tråkkes under fot.

Jeg ser annerledes på det. Selv i de blodigste armeer vil det finnes grader av medmenneskelighet. En soldat som lar folkerettens idéer påvirke sin krigføring, vil kunne spare to-tre menneskeliv. En kompanisjef vil kunne spare noen hundretall. En armesjef vil kunne spare tusentalls liv. I en massesammenheng blir disse sparte liv en bagatell i forhold til krigens totale grusomhet. Men mennesker kan ikke måles i masser. Hvert enkelt menneske i massen er unikt og forskjellig fra alle andre, men med samme rett til liv og menneskeverd. Et spart liv betyr at et menneske får en sjanse til ny start for seg selv, sin familie og dem som kommer etter.

Verbalt er det ingen tvil om at Norge er aktiv bidragsyter til krigens folkerett, herunder begrensninger for spesielt inhumane våpen, som f. eks. landminer. Når vi selv går til krig, gjør vi det derimot uten reservasjoner. Ukritisk velger vi våpen som har samme effekt som dem vi verbalt vil forby.

USA er særdeles opptatt av at deres kriger skal føres med alliert konsensus. Heri ligger vår mulighet til å påvirke våpenvalgene. USA er utvilsomt en sinke i alle former for våpenbegrensninger. Likevel er det mulig å si fra om at våre støtte forutsetter at man ikke anvender f.eks. klasebomber, landminer og utarmet uran. Her har de siste regjeringene vært særdeles tilbakeholdne.

Bruk av klasebomber burde vært mer omstridt. Klasebomber har stor feilfunksjon. Fra rundt 3% feil på hardt underlag til 30-40% på mykt underlag eller i skog og kratt. Disse bombene vil drepe i opptil årtier etter at krigen er ferdig. Da er ofrene sivile, særlig lekende barn og markarbeidere. Etikken er vesensforskjell fra ikketilsiktet feilbombing. Vi velger med overlegg våpen som på sikt skal drepe sivile. Det er vesensforskjell fra Kristelig Folkepartis verbale "ondt skal ondt fordrive" til den praktiske krigsstøtte der vi gjennom dette våpenet aksepterer at "terror skal terror fordrive". Da forutsetter jeg en viss aksept for at en av flere mulige definisjoner på terror er tilsiktet å drepe sivile, uten lov og dom, for handlinger som andre har begått. Nettopp slik vi gjør med klasebombene i Afghanistan og på Balkan.


Islamsk terror ...

... heter det gjerne når terrorister maner til hellig krig mot israelske eller vestlige mål. På Aftenpostens internettsider pågår tempererte, tildels hatefulle debatter om Midtøsten. En av de heller ekstreme debattanter, og den desidert mest aktive, kaller seg "leifern". På ett punkt er jeg imidlertid enig med ham: "Det finnes ekstremister som mener at terrorisme er en del av Islam, men jeg vil sammenligne deres forhold til Islam med Ku Klux Klan sitt forhold til kristendommen." Bedre kan det neppe sies.

Både USA og Norge har presisert det samme syn i forbindelse med den multinasjonale, herunder arabiskstøttede, enighet om terrorbekjempelse. Hva man likevel ikke kommer bort fra, er at palestinaspørsmålet må løses før man kan håpe på at terror skal kunne bekjempes i denne regionen. Dette spørsmålet er en verkebyll, som gir en hvilken som helst terrorrist begrunnelse for sine forkvaklede handlinger. Som Osama bin Laden har en rekke terrormiljøer kidnappet palestinernes sak for å begrunne sine aksjoner. Dette gjøres uten hensyn til at slike begrunnelser er noe av det mest ødeleggende for palestinerne selv.

I en slik situasjon er det naivt, hinsides grensen for det patetiske, når president George Bush stiller seg under det israelske flagget for å støtte Israels kamp mot de såkalte terroristene. Det er å bedrive sjanseseilas med den historiske allianse mot terror, som kanskje er det eneste positive resultat av terroraksjonene 11. september.

Det vitner om uforstand når man gir Yassir Arafat skylden for selvmordsbombene i Israel gjennom store deler av 2001. Det er faglig feil å tro at han med sitt politi skal kunne drive effektivt terrorbekjempelse når hans politifolk drepes av israelere. Politistasjoner, samband, registre, laboratorier, beviser - alt ødelegges. Skal krav til Arafgat i en slik situasjon ha noen mening, må hans politistyrker garanteres arbeidsro. Slik det er i dag, er det vestlig unnfallenhet og israelske krigsforbrytelser som må gis et hovedansvar for at Arafat settes ut av stand til å bekjempe terror i palestinernes egne rekker. Forbundsleder Arne Johansen i Norges Politiforbund, hvis medlemmer har vært med på å bygge opp den palestinske politisstyrken, bruker ordet "vanvidd" om den rasering av politikorpset som vestlige regjeringer stilltiende har akseptert.

Få steder ser vi krigens maktspråk så aktivt benyttet som i konflikten mellom et vordende Palestina og Israel. Israel er ekspertene på psykologisk krigføring. Jeg skal ikke gå i detaljer på krigens dialektikk, men noen benyttede uttrykk vil jeg likevel nevne.

 

Terror heter det i israelsk og vestlig språkdrakt når en palestinsk aksjon rammer israelske interesser. Hvis man fastholder en oppfatning om at terror er aksjoner mot uskyldige sivile, så er vår bruk av uttrykket i mange sammenhenger malplassert. Det kan ikke kalles terror når aksjonene rettes mot militærstyrker, makt-/kommandostrukturer og nybyggerkoloniene. Nybyggerne består av tungt væpnede reservesoldater som settes inn for å kolonisere okkuppert område. Slik kolonisering er i seg selv en krigsforbrytelse, som tidligere statsminister Kåre Willoch har hevdet i flere debattinnlegg. Det vil utvanne alvoret i terrorbegrepet om det skal benyttes i partisaners kamp mot krigsforbrytere. At slike aksjoner har stikk motsatt effekt for palestinerne enn hva de verbale begrunnelsene går ut på, er igjen en annen diskusjon. Det handler om strategisk uforstand.


Gjengjeldelse
er et av de mest benyttede maktuttrykk på begge sider av konflikten. Det skal legitimere drap på motpartens folkegruppe og ikles et skinn av moralsk anstendighet. Gjengjeldelse, eller hevn, er å drepe uskyldige uten lov og dom for handlinger som andre har begått. Gjengjeldelsen er fra palestinsk side terror som applauderes av ekstreme miljøer. Fra israelsk side er den krigsforbrytelser, som applauderes av de styrende organer.

 

Gummikuler har til nå vært benevnelsen på den vanligst benyttede drapsammunisjonen i den israelske hær. Slik språkbruk skal dempe inntrykket av den makt som brukes mot legitime demonstrasjoner. Norske medier har etterhvert blitt flinkere til å bruke uttrykket "gummibelagte stålkuler." Personlig har jeg ikke problem med å kalle et prosjektil med drapseffekt for skarp ammunisjon. Disse prosjektilene har lengre dødelig rekkevidde enn hagleammunisjon av f.eks størrelse 2, som brukes på rådyrjakt. Et rådyrs tåleevne kan sammenlignes med et barns, ha meg unnskyldt det groteske i selve bildet.

Tåregass er uttrykk for et i politi- og krigssammenheng nokså harmløst virkemiddel for å spre demonstranter. Det er også hensikten med dette våpenet. Når Israel ofte, særlig under den første intifadaen fra 1987, har kombinert tåregass med portforbud, stiller det seg annerledes. Under trusler om å skyte mennesker som brøt portforbudet, ble tåregassgranater skutt inn i palestinske hjem. Dermed ble flyktningenes spartanske rom omgjort til gasskamre. Enhver soldat vet at dette er ekstrem tortur. Allergikere, svakelige mennesker og spedbarn i betydelig antall har blitt drept på denne måten på Vestbredden og i Gaza. Stortingsrepresentant Bjørn Hernæs (Høyre) forsøkte i VG i desember 2001 å avvise gassdrap som myte. Men jeg har selv sett hvordan overlevende småbarn har lidd etter slike angrep, og overgrepene er ettertrykkelig dokumentert hos menneskerettighetsgrupper i området, Røde Halvmåne og FNs flyktningeorganisasjon UNRWA.

Norske soldater vet hvordan slik tortur føles. Under tilpasning av gassmaske må de rutinemessig teste denne i gasskammer fylt med tåregass. Etter tilfredssstillende test må de ta av seg masken inne i kammeret. Selv de tøffeste kommer hylende ut etter få sekunder. Palestinere må tåle gassvirkningen i meget lang tid, kanskje opp mot en halv time, før den er luftet ut. Konsentrasjonen første kvarteret er nok den del av torturen som dreper.

 

Ofre som ikke øyner ...

... en framtid vil lett la seg rekruttere til terror, der ens eget liv blir underordnet. Det er ikke spesielt at mennesker er villig til å dø for sin frihet. Også i vårt land har vi sett det, selv om de mest risikable aksjonene under krigen ikke hadde selvdødsaspektet dyrket på samme vis som i Midtøsten. Japanernes kamikazepiloter valgte imidlertid denne strategien. De ble hyllet for sitt mot og sine handlinger, på samme måte som selvmordsterrorister i dag.

Norsk allmenhet er fortsatt uvitende om at dengang Norge hadde FN-styrker i Libanon, var vi ilagt forbud mot å rapportere krigsforbrytelser tjenestevei til FNs sikkerhetsråd i New York. Det kunne angivelig støte dem som begikk forbrytelsene; i de fleste tilfellene gjaldt dette israelskkontrollerte avdelinger. Såvidt jeg vet var det kun Norge som påla sine styrker en slik begrensning. Derfor er ikke jeg forbauset over den mangel på ytringsmot som preger vår egen regjering når palestinaspørsmål omtales i media og behandles i FN.

Når man vet at kulene og gassen som dreper, køllene som knuser, bulldoserne som river og brutaliteten som praktiseres, er sponset gjennom USAs tilsynelatende ukritiske støtte til Israel, bør ingen undres over at ofrene definerer USA og Israel som en enhet når hatet skal gis utløp. Kamp mot terror med utspring i Midt-Østen kan derfor aldri bekjempes før vi har gitt det palestinske folk noe å miste; en selvstendig stat med frihet til å utvikle seg innenfor sikre grenser.

Det logiske alternativ etter moderne vestlig krigstenkning ville være å bombe den israelske hær for å få tvinge fram en humanistisk løsning. Men bombevåpenet er vel for selektivt til at vesten vil tenke slik. Det viser også hulheten i våre nye konflikters strategivalg.


Terrorbekjempelse ...

... finnes det ingen enkel fasit på. De ulike gruppene har ulike motiver for sine aksjoner. Til forskjell fra andre typer kriminalitet er profittmotivet mindre framtredende. Terror begrunnes politisk, i mange tilfeller med en religiøs undertone.

Statsmaktene har liten kontroll med terrorgruppene. Dermed vil også terrorbekjempelse gjennom krig mot stater ha begrenset verdi, sogar kan effekten bli motsatt. Kampen bør derfor føres langs to linjer, den praktisk politifaglige og den langsiktig politiske.

 

Den politifaglige linjen må forebygge terror, samt etterforske når en aksjon har vært utført. I dette arbeidet har en gjennom den brede alliansen som i skrivende stund fortsatt eksisterer, muligheter til å utvikle nye politistrategier med utstrakt samhandling over landegrensene. Innen klassisk kriminalitet har man gode erfaringer med grenseløst samarbeid gjennom Interpol. EU utvikler et Europol-samarbeid for å effektivisere arbeidet mot den grenseløse kriminalitet. Jeg tror man bør vurdere slike modeller også innenfor den grenseløse terrorbekjempelse.

På den forebyggende siden i en slik modell inngår etter min oppfatning blant annet:

  • Overvåking av enkeltpersoner på bakgrunn av begrunnet mistanke.
  • Overvåke/avverge tvilsomme pengetransaksjoner, herunder hvitvasking av penger.
  • Overvåke/avverge organisert kriminalitet (narkotika, slavehandel (prostitusjon), våpenhandel, med mye mer), der terror- og mafiagrupper overlapper hverandre og tildels samarbeider.
  • Vurdere multinasjonale antiterrorstyrker som kan bistå de enkelte staters ordinære politistyrker om det blir nødvendig med avgrensede voldelige tiltak.

Innenfor denne type politistrategi finnes adskillig kompetanse i de fleste moderne land. Jeg nevner stikkordsvis økokrim, antiterrorenheter og overvåking. I den grad militære spesialenheter må trekkes inn, bør det være under politikommando. Her til lands vil blant annet overvåkingspolitiet møte krav om reorganisering og tillitsbygging, etter at de har utvist dårlig skjønn og praktisert ulovlige metoder i praktisk talt hele etterkrigstiden.

Etterforskning av allerede utført terror skal jeg ikke dvele mye med. Det er klassisk politiarbeid. Gjennom helhetlig tenkning og multinasjonalt samarbeid kan helt sikkert etterforskningsgrepene bli mer effektive, som igjen er viktige i den tortale terrorkampen.

 

Den langsiktige, politiske terrorbekjempelsen er utfordrende og vanskelig. Den handler om demokratibygging, bekjempelse av fattigdom og undertrykkelse; kort sagt fjerne argumentene som terrorhandlingene blir motivert med. Palestina- og Nord-Irland-konfliktene viser hvor vanskelig dette er. Uten mer effektive grep, vil det alltid produseres nye terrormiljøer etterhvert som andre går til grunne. Om vi skal lykkes, må fremtidens politiske ledere være villige til å tenke konsekvent, enten man rammer tilvante venner eller fiender. I en slik kontekst vil det for eksempel være umulig for USA å støtte Israel militært så lenge denne staten bedriver sin blodige okkupasjon, om terrorbekjempelsen skal bevare sin integritet og troverdighet i de undertrykte folk. Uten et slikt mot, tror jeg ikke kampen kan vinnes. Tilsvarende eksempler finnes det mange av i dagens verden.

I kamp mot terror kan vi likevel ikke koste på oss uthuling av de rettsikkerhetsgarantier som er en av bærebjelkene i et moderne demokrati. Løsningen er neppe hemmelige domstoler og hemmelige prosesser. De fleste saker kan formodentlig kjøres i det ordinære rettsapparatet.

Likevel vil jeg også i denne sammenheng understreke betydningen av å få på plass en internasjonl krigsforbryterdomstol. Terror blir fort den svake parts maktmiddel mot den sterke stats krigsforbrytelser og undertrykkelse. En slik generell krigsforbryterdomstol kan opptre langt mer nøytralt og troverdig enn seierherrenes domstoler som kjører slike saker i dag. Det betyr at særlig USA må stille seg bak en slik domstol, ikke som nå motarbeide den i frykt for at israelske generaler skal havne der. Arbeidet med balkanske krigsforbrytersaker vil gi verdifull erfaring til nytte for en ny domstol med hele verden som ansvarsområde.

 

Ingen har i dag svar på hvordan effektiv terrorbekjempelse skal drives. Jeg har derfor nøyd meg med å peke på noen elementer man bør vurdere.

 

***

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no